Morsrollen (og ting som helst ikke bør nevnes i den forbindelse)

08.12.08 ble jeg mor og Geir ble far. Lineus Westbye Jørgensen var "in da house"

Det var en sjokkartet opplevelse. Fra å sitte på søndag og spise frokost og slappe av i ro og fred til å skulle forholde seg til en rosa alien på mandag. Joda, følelsen av tilhørighet var der .- nå er det oss tre mot røkla. Men den lyserosa forelsken som bare en mor kan forstå, den var hjertelig fraværende. Skyldfølelsen deriomot var kommet for å bli ved første skrik.

På sykehuset ble jeg behandlet som en sytekjerring. Jeg valgte keisersnitt, uten annen grunn at jeg hadde angst for å føde. Hele graviditeten ville gått med til å være engstelig, det ville jeg ikke.
Det var ikke en populær avgjørelse.
Keisersnittet gikk som en drøm, (et mareritt er også en drøm), og jeg gikk tvekroket i en ukes tid etterpå.

Så ble jeg syk. Alvorlig syk. Men, jeg ble ikke tatt på alvor En sytekopp som velger et keisersnitt.
Jeg fikk en krass antibiotikakur, og så var den saken ute av verden..
Først nå har det kommet frem at det var et realt anfall av Chrons, som burde ha vært behandlet på gastrologisk avdeling.
Det ble ikke ikke undersøkt videre - det var nok keisersnittet - til pass for ei som tar uanstendige valg.

Så kommer vi til det nokså brennhete temaet: AMMING. Med store bokstaver.

Du er kun en ekte mor dersom du forer ungen gjennom dine egne melkesprengte bryster.
Gud hjelpe som jeg prøvde, døgnet rundt i en ukes tid. Fikk det ikke til. Ungen var sulten, og jeg var ensporet og SKULLE få det til. Man hadde da lest boken til orakellegen Gro Nylander (hvor amming er rost opp i skyene og den eneste akseptable måten å få i babyer mat på - helst til ungen er to år.)
Ikke misforstå, jeg unner enhver som får det til å kose seg med ammingen.

Sykepleierne var innom og røsket i mine private deler og stappet de inn i gapet til den sultne utenomjordingen. Jeg følte at kroppen ikke var min egen lenger.

Etter mange dager med intens prøving, døgnet rundt, kom det en sykepleier inn til meg som hadde følgende bemerkning...." Du vet at det går an å IKKE amme også?" Det blir unger av flaskebarn også!
Jøsses, så lettet jeg ble. Skyldfølelsen derimot - lå og sydet helt til ungen fikk tenner og kunne spise sjøl.
Ikke lett å glemme heller, da stort sett alle - også praktisk talt fremmede syntes det var greit å spørre om hvordan det gikk med ammingen. Noe så utrolig frekt. Mang en gang da jeg forklarte med bøyd hode at Lineus var flaskebarn, så hadde jeg lyst til å spørre om at hvis DE bekymret seg så fælt for ernæringstatusen til babyen, så var de velkomne til å slenge frem puppen sjøl. Men, sånt gjør man bare ikke. Og jeg gikk hjem og vekselsvis gråt og var fly forbanna.

Vi gikk til innkjøp av flaskesterilisator og en hel haug med flasker. Tok rådet fra fødeavdelingen gravalvorlig og ga ungen 12 flasker i døgnet den første tiden og 8 flasker når de første ukene var gått.

Se det for deg:klokka er 3 om natten, - ungen skal ha mat. Mor står halvnaken på kjøkkenet og erstatningspulveret pudrer både meg og kjøkkenbenken. Melken er perfekt temperert og så går jeg og VEKKER den sovende ungen, som hadde det perfekt som han hadde det og ikke hadde det minste bruk for det. Han var det jeg diplomatisk vil kalle en velernært type.

Påsan brukte hele babytiden på å gulpe. Aldri har jeg vasket så mye. Nokså ensporet å ikke skjønne at ungen fikk altfor mye mat. Han var jo fylt til randen hele tiden.

Til tross for at vi var så heldige å få en rolig unge som sov hele natten og var blid som ei sol, så føltes hele barseltiden som en lang krise! Jeg skjønte ikke en dritt! Hvor var manualen?
Så, jeg tok til meg rådene fra sykehuset, helsesøstrene, legen og internettfora. Bokstavelig.

Et eksempel på hvor ensporet jeg var og redd for å gjøre noe feil, var å henvende meg til et internettforum og spørre hvorvidt det var farlig med dugg inni flaskene etter sterilisering! Jeg innbilte meg at ungen kunne få Legionærsyken.

Jeg hadde hengt meg opp i disse setningene fra forskning.no

"Det skjer som oftest når bakteriebefengt vann forvandles til bitte små dråper, aerosoler, som flyr i lufta. Slike dråper kan pustes inn, og vips - så har man en gjeng med helt nye leieboere i lungene" 

Bekymringer på mikronivå.

Etterhvert som ungen ble større, et halvt års tid så gikk det seg til - nå var jeg forelska - den eneste måten jeg kan forklare det på - for jeg tenkte på ham hele tiden.
Da var det på tide å gi ham en barndom som han ikke ville glemme - han skulle vokse opp i lukten av hjemmebakst (kanelboller) - så jeg bakte meg forderva. Fryseren var konstant full av boller. 
Etter leggetid satt Geir og jeg som zombier og så på BBC entertainment. Samme episodene av en serie gang på gang uten å få det med oss.

Det lukter forresten bakst hos oss ennå. De har veldig fine kanelboller i fryser`n på super`n

Neste emne er også brennhett, nemlig det tabubelagte "ENEBARN"