Den verste episoden

Hjelpes.

Desember og frem til ca 20 januar har jeg hatt et av de større bipolare "anfallene" på lenge. Ikke bare det. Blir for mye å forklare. Chrons driver også og blander seg inn. Cellegiften. Medisiner som hoper seg opp i kroppen.

Hæhæ, og ALDEREN sa fastlegen. Ingen blir yngre. Jeg var ikke gammel, men vi går alle fremover. Den gikk jeg faktisk ikke på. Jeg er 45. Ikke 97.

I november bestemte jeg meg for å være supermamma i desember.

Et jævla innpust og så gikk jeg på. Hadde jeg mer å gjøre enn alle andre? Nei. Antakelig mindre.
Og enda måtte jeg legge meg nedpå mellom aktivitetene. "Jeg har det bra - jeg har det bra - osv. ble mitt mantra.

Jeg er veldig opptatt av at vår lille familie skal få en opplevelse av jul som er totalt motsatt av mine egne. Derfor, pynting - viktig. Alt som skal til. Presanger. Forventning. Bursdag. Koselig julaften - selskaper.

Og et helvetes besøk hos en person jeg har pådratt meg her i livet, og føler et slags ansvar for. Jeg gjorde det jeg absolutt måtte. Mange har en av de.

Ellers var jula vellykket. Helt til etter siste selskap  i romjulen. Jeg sovnet. Kroppen gikk i dvale. Batteriet helt tomt. Inntil 16 timer nattesøvn og småsoving igennom dagen. Ingenting.

Det var slutten på den bipolare oppturen.

Frem til ca 20 januar varte dvalen. Da våknet jeg sånn halvveis.

Nå klarer jeg ihvertfall å finne frem pc`n - dukke opp på timeavtaler. Jeg pynter meg tilogmed noen ganger.

Og sovner på sofaen i to timer. Et par ganger om dagen.

Fremgang.

Og snart er det vår! Så nå er det bare en vei.

Og det er ned, nei - det forventede svaret er OPPOVER(sånn passe, altså)

Det går jeg for.