16. des. 2017

Anførselstegn

Først om anførselstegn, også kalt sitattegn på norsk.
Jeg vet noenlunde av meg selv når man kan bruke anførselstegn, men måtte sakse forklaring fra Korrekturavdelingen.no

Her følger en oversikt over de vanligste tilfellene man bruker anførselstegn i norsk. Anførselstegn kalles også sitattegn, gåseøyne eller hermetegn. Det anbefales at man bruker anførselstegnene « og » Man kan bytte ut anførselstegnet og bruke ordet SÅKALT istedet.

Jeg er medlem i en gruppe på Facebook som heter kjøp og salg.
Der kommer anførselstegn automatisk opp når man legger inn en vare til salgs.

F..eks "Julegenser" til salgs. Er man ikke sikker på om det er en "Julegenser" - kanskje det er en "Påskegenser? Eller...er det en genser i det hele tatt? Kan det være en bukse hvis man sjekker nærmere?

I løpet av høsten har vi skaffet oss "hund" Eller var det en katt? Muligens en mus. Det er tvil derom.

Det er rom for mange absurditeter.

Jeg har ikke flere morsomme for øyeblikket

Kom med noen da - så fortsetter vi - kanskje vi får oss en god latter..eller er det en såkalt god latter?

Muligens jeg tar helt "feil" om hele greia. Jeg er ikke språkpoliti akkurat, så mange feil jeg snubler når jeg "skriver" Eller var det synger? Uvisst.


14. des. 2017

En stille glede

Litt skjør. Vil ikke "jinxe" det ved å skrive om det.

Jinxe er ordet Lineus bruker, eh...... det står i ordboka "dra ulykke over" eller kanskje det er bedre med "bank i bordet? Jeg måtte faktisk se det opp i ordboka, fordi språket mitt er i full forvitring.
Det som var en selvfølge å vite før, er nå gjemt langt inn i skallebrasken.

Jo, En stille glede. En nokså rolig førjulstid, enda det er jo som vanlig ting å gjøre, ting å føre.

Allikevel. I år har vi gjort ting annerledes. Vi forenklet barnebursdagen til Lineus - kjøpte oss tid. Inviterte gutta i klassen og ei kul jente til lekeland. Og de andre vennene utenom. Det kostet blod. Punktum. Skjer ikke igjen i samme skalaen. De hadde det veldig moro. Det er det viktige.

I løpet av høsten solgte Lineus og jeg unødvendig pynt og stas, ting som er fine, men ikke blir brukt osv. Fikk inn respektable 2200 kroner!!  Lineus lærte noe der. I tillegg har han gjort husarbeid - vært flink, det hjalp også.

Familieselskap her hjemme for Geir som ble 50! Og Lineus de etterlengtede 9 år.
Det forårsakte ikke unødvendig stress. Det var kos!
Jubileer utløser gjerne en svær fest i leielokale, fest og basar. Taler og festleker.
Fint for de som har energi til det. Vi hadde det før.

Rare greier. Innlegg som begynner med stille glede, glir over i Lineus, Ikke rart. Han er min øyesten. Mitt hjerte.

Og da begynner jeg å snirkle meg inn på kjernen av emnet. 

Barndommen, og mange av julene frem til jeg traff Geir og ble en del av hans familie var vonde. Foruten de Tine og jeg feiret sammen. Det var moro! Flere år på rappen. Man trenger ikke å være av samme blod for å være familie.
(Takk Gud,/Allah og Buddha for det (Ravi) - at jeg fikk en større familie.
Ellers er det broderen og jeg, Lineus som er igjen av samme blod i vår del av familien.

Jeg får en nedsmelting hvert år før jul.
Alltid å ha dårlig samvittighet og derfor invitere en person jeg ikke har godt av å være sammen med. Jeg føler jeg skylder vedkommende, og det er bare pølsevev.

I år gikk nedsmeltingen relativt fort over. Geir tok styringa og sa at .......... skal ikke komme i år. Derfor blir det onkel (broren min) og svigerinnen/ (tante) Det er midt i blinken. Stille og rolig.

Jeg har feiret flere fine juler sammen med familien til Geir. De er inkluderende. Vi renner ikke ned dørene til hverandre vanligvis, alle har som de fleste - sitt. Men når vi møtes til selskaper så er det som i går.

Det må være en loop i hjernen som spiller av tidligere juler, som jeg ikke kommer over ut av. En film som begynner å rulle hvert år.

En annen ting som har stresset meg er gavene. Jeg er veldig glad å gi bort gaver. Særlig til barna, for dem er julen litt magisk.
Selv om "Mamma. Julenissen finnes ikke. Det er Jan (naboen) som har kledd seg ut, han så veldig ekte ut da, jeg likte det"

De voksne synes jeg det er vanskeligere med. Hva skal de få, som de allerede ikke har?
Selv vil jeg gjerne ha en klem og et ønske om en god jul og et godt nytt år.

Istedet har det blitt mye konfekt, nips, Smykker fra Glitter. Te og kaffe, Gavepakker. Blomster osv.
Ikke noe galt i det. Alle gjør det som er rett for dem selv! Noen av de beste presangene jeg har fått er deodorant, et tynt belte av strikk som jeg fikk av pappa som barn. Sånne ting. Ikke de dyre.

Vi har hatt opp til 42 personer å kjøpe gaver til. De siste par årene 35.
Selv om det ikke er store greiene har det blitt kostbart.

Vi er opptatte av at andre skal få sjansen til å få en verdig jul. Noen koselige fritimer. Folk som har gått på trynet og har vanskelig å komme seg opp igjen.

Det har vært vanskelig å tre ut av rekka. Si at  " i år velger vi å gi voksengave-pengene til folk som trenger det sårt.
Det ligger tett inntil hjertet både for Geir og meg.

Selvsagt tok alle det bra, da vi sa fra at vi ikke skal ha gaver, og at vi kommer til å prioritere annerledes.

I år var det Thea fra Horten. Som ikke får medisinen sin fordi den er for dyr. 1 million kroner hver tredje måned for å bremse utviklingen av en sykdom som er invalidiserende og potensielt dødelig i tidlig alder, så tidlig som 2 år.
Folk som Geir kjenner. Det går ikke an å la være å prøve å få til en løsning. Hun fikk nok til en dose.

Neste år. Blir det Kirkens Bymisjon. Hvilket er ironisk, i og med at jeg er laaaaaangt fra kristen. Ikke engang "Julekristen"
Jeg fikk engang et sted å bo - da kontrakten på et leieforhold opphørte. Jeg fikk et tips om at bymisjonen hadde et hybelhus. Av div. grunner hadde jeg kort tid å få meg et sted å bo. Ikke særlig oppsigelsestid.
Jeg jobbet på SFO (dette var i Oslo) og var fortvilet. Lønna strakk ikke til å bo utenfor et kollektiv.

Som flaks var trengte bymisjonen folk som ikke var rusmisbrukere og som hadde arbeid .
En viss andel av hyblene var holdt av til folk som kunne gjøre at hybelhuset ble et bo-trenings-hus for rusmisbrukere - som forhåpentligvis skulle komme seg ut av helvetet engang.

Det er et av de beste stedene jeg har bodd, før jeg kjøpte mitt eget. For en bulkegjeng. Alle var hyggelige. Punktum.

En julaften kom naboen min og spurte meg om jeg kunne kjøpe dopapir og kanskje et brød til ham. En boks leverpostei om mulig?

Det var hjerteskjærende.

Så, Kirkens bymisjon. Blåkors. Vestfold hjelper Vestfold. Frelsesarmeen og fattighuset. Det finnes så mange organisasjoner som trenger en håndsrekning.

Derfor går tusenlappene som gikk til nips og konfekt, osv osv. til et annet formål i årene fremover. Med så mange mennesker vi har kjøpt til, så blir det faktisk en del.

Hvis noen tenker: for noen selvgode, nedlatende sleipinger som forteller dette - kunne de ikke bare holdt kjeft.....
-så kan de selv ta seg ei bolle.

Grunnen er at vi skulle ønske at andre som vil, begynner å gjøre det samme.

En fordel er at vi ikke sitter i timesvis og åpner pakker. Hos oss blir det Lineus Vi kan kanskje spille et spill, se på jule-tv. Spise risboller og slække i koseklær.
Spillet "Stor i kjeften er hysterisk morsomt, - kan anbefales)

Så runder jeg av med å gå tilbake til den stille gleden. Den er der fortsatt, etter å ha øst ut om vemodige emner.

For det er det juletiden er for meg. En tid for refleksjon.

Og å være sammen med hjertet mitt, husbonden og Pinnedyret. Besøk av/til gode venner og familie.

Sånn, - nå går pelsfjeset og jeg ut på tur i snøværet

12. des. 2017

Hundeeier?

Vi - hundeeiere? Spesielt jeg har hatt en mening derom. Vi blir bundet  i mange år fremover. Det er som å ha en treåring - blir aldri voksen. Må ut til alle døgnets tider. Og sist men ikke minst PELS - over alt. Det var mine meninger frem til tanken vokste seg fra en spire til en valp.

Det gikk lang tid fra tanke til handling. Har jeg energi til å ta vare på en hund? Nei. Men kan det gjøre livet rikere allikevel? Ja.

Han har det godt! Vi går så langt jeg hæler. 2 x 40 minutter pr. dag, i det siste. Så får jeg også mosjon som er sårt tiltrengt og anbefalt. Husarbeidet og alt jeg føler jeg MÅ får lide. Så bærer det rett hjem på sofaen og hvile i to timer. Heldigvis liker Timmy det og:-)

Å la det du MÅ gjøre ligge er en øvelse det og.

Lineus har nevnt det (mast, la oss være ærlige) ca ørten ganger. " Kan jeg få en lillesøster - helst, eller en lillebror? Eller i det minste en hund! -Særlig det siste har vi flirt godt av.

Vi snakket mye om det og forklarte at dette er et familiemedlem, - ikke en leke eller presang som ble gitt fordi Påsan ønsket seg en.

Angående ordet HUNDEEIER.  - Det er greit - vi betalte for å få ham inn i livene våre. Men, det er han som "eier" oss. Så vi er helt klare på det.Og sånn skal det være!

Timmy er hans navn. Går også under navnet Pelstrynet - samt Pinnedyret. Matvraket.
Kjælenavnene er nettopp det. Han er så nydelig at han trenger et litt badass navn. Navnet skjemmer ingen, Så lenge de blir sagt med godfølelser.
Pinnedyret må forklares: Han har siden dag 1 undersøkt hver en pinne, sniffet på buskas og attakkert hvert et strå.

Vi er ikke hundefolk som sådan (ikke noe galt med hundefolk!)  Vi har ikke peil, men gjør alt vi kan for å sette oss inn i alt som er bra. Og bruker sunn fornuft. Men, vi er Timmyfolk.

Til sist: make no mistake! Det var et h...himla styr å få en tomåneders valp i hus. Jeg ønsket han dit pepperen gror daglig.  Han var som en løs kanon på dekk. Men så ble det mer naturlig - og etter å ha vært ute 12 (!) ganger daglig i ca 3 uker - så tok han poenget. Det er ute man går på do.

Nå i ettertid så ser jeg at jeg oppførte meg som da Lineus var baby. Jeg leste alt jeg kom over, kjøpte alt som man kunne komme til å trenge....og mye mer. Var veldig stresset over å ha ansvar for et nytt liv. Livredd for å gjøre noe "feil"

Nå er han en naturlig del av får familie.

Til aller aller aller sist: Han er en Cavalier King Charles Spaniel. DET er en rase som er omdiskutert, mildt sagt. Men det vepsebolet stikker jeg ikke handa inn i akkurat nå. For da blir jeg RASende.

11. des. 2017

Er det ikke det ene så er det...


Det andre.

Jeg vet ikke om jeg skal grine eller le. Joda, nå har jeg ihvertfall fått svar på hvorfor jeg har det som jeg har.

I mange år har jeg hatt vondt,- overalt. Såkalt vondtedame som ikke har blitt tatt på alvor. Det har vært mange teorier.

- Det er nok fordi du har bipolar lidelse. Smerter følger ofte depresjon...
- Nei, det er fordi du har hatt proplapser i nakken. Nei, - spiseforstyrrelser... Eller alt.

Eller så kan det være at du må fokusere på det positive i livet. Eller fordi du ikke trimmer nok. At du er overvektig, at..at..at

Felles har flere av grunnene noe med at det er noe jeg gjør som er feilen. Jeg kan skylde meg selv.


Nå kan jeg legge to nye diagnoser (for de som jakter på det......)

Fordi - sånn i forbifarten sa fastlegen min sist......Ja du som har fibromyalgi...og leddsykdom sannsynligvis pga Chrons. (som er en autoimmun sykdom. Kroppens celler angriper din egen kropp,, blir betent, - i mitt tilfelle tarmene)

Jeg ble paff gitt. Har han gått ut ifra at jeg visste at jeg hadde leddsykdom og fibromyalgi? Fibromyalgi vet jeg ikke mer om en det jeg har lest i avisen.

Uansett. Jeg ble en blanding av irritert og lettet. Endelig har jeg fått svar på hvorfor det meste gjør vondt. Alle sykdommene er nå ei salig suppe. Men jeg kan ihvertfall se hva ingrediensene i suppen er. Der...en ert. Å! - en bit blomkål!...Litt skjemt kjøtt..

Så jeg er i ferd med å fordøye suppen. Det er foreløpig en hard kost. Det bare er sånn. Gjøre det beste av det, som jeg stort sett har gjort bestandig. Finne meg i at jeg går for under halv maskin.
Jeg synes selv at jeg SKAL klare alt, ja BØR det. Er jeg lat eller??

Disse tankene kommer etter et langt voksenliv med kontakt med leger i alle mulige slags sammenhenger. Har møtt en god del arroganse,.Mistroiskhet. Forutinnatthet. Nedlatenhet.
Det har gått på selvfølelsen løs. For en som i utgangspunktet ikke har den beste, gjør det alt verre.

Og innimellom - med store mellomrom - har jeg vært så heldig å møte på engler. En av legene jeg går til nå - hun er fantastisk. Hun hører. Snakker. Spør. Informerer. Og viser medfølelse. Smiler!

Forrige fastlegen min, han gikk av med pensjon. Det var en trist dag.

Blant andre helsearbeidere jeg har møtt er arroganse nærmest fraværende. Mange nydelige mennesker som har utdannet seg - ikke for den fete lønna sin skyld, men fordi de vil hjelpe andre!.

Nå er planene fremover å begynne på en ny medisin som heter Entyvio. Den demper immunsystemet som er så hissig, at det istedenfor å beskytte kroppen, angriper den.

Derfor må jeg møte opp på sykehuset og få infusjon med jevne mellomrom. For å prøve å roe ned Chronsen. Kanskje det hjelper på leddene også. Hvis det ikke hjelper så er det å legge seg under kniven igjen.
 Det vil jeg unngå så lenge det er mulig.

Så.Dagen i dag har jeg gitt meg lov til å synes synd på meg selv. Men bare i dag. En del av prosessen.

Som Lineus sier: i morgen når vi våkner, er det en ny dag!


10. juni 2017

Noe alvorlig og noe absolutt ikke alvorlig.

Så har  "Odins sønner" flyttet inn i nabolaget.

Jeg vet. Ytringsfrihet. Selvsagt.
Men, gi meg fred.
Vi trenger ikke rasistiske natteravner i Horten.

Det er ingen grunn til å flytte, men jeg må innrømme at jeg får vondt i hjertet hver gang jeg ser en av de villfarne guttungene (som antakelig fant felleskap - endelig, etter å ikke ha blitt akseptert i barneårene ...Det er min kvasipsykologiske diagnose)

En ting er å ha sine meninger.

Men, jeg husker Arne Myrdals tale på Youngstorget den 9 november 1991 . Krystallnatten. Passende.

Den natten som markerer opptrappingen av jødeforfølgelsene.

Jeg var blant de 10 000 som vendte ryggen til Arne Myrdal i protest (aksjon Vend Arne Myrdal ryggen)

Det var sterkt.  Det blir aldri glemt.

Men, det ser ut som om vi trenger en ny markering. Ukentlig.



Ellers så er det noe annet som opptar meg (patetisk nok) om dagen.
JEG BLIR SÅ FORBASKA irritert over de som sier HERLIG når de avslutter en setning.

Det gjelder spesielt hvis en person får en utfordring som helt tydelig er kjip. Herlig!!! Jeg skal lære meg å sy Vestfoldbunad på en uke! HERLIG!

Dette renner meg i hu fordi jeg så på Hellstrøm rydder opp hjemme.

Det var ikke noe å si på deltakeren i programmet, som hadde null peil på matlaging (en medsøster)

Men, da Hellstrøm sa at dagen etter.. ja da skulle de hjem til henne og da ble det ingen kjære mor...

HERLIG...sa damen. Det var ikke ironi engang.

Man tar da utfordringer på strak arm.

Nå er det sånn da. At de aller fleste av oss tar utfordringer på strak arm.
Daglig.
Jeg synes jeg ser meg selv stå foran et formidabelt BERG av skittentøy - noe som for de fleste skjer ukentlig. HERLIG. Jeg tror jeg bare gyver på. JOHOIII

Skrive meny og handleliste (ja jeg gjør det, det tar meg litt oppfinnsomhet (hæhæhæ...grandis, amerikansk gryte, laks i form, fiskepinner, pølselapskaus, kjøttkaker i brun saus med pottitter...ikke akkurat gourmetmat)
Altså, springe rundt, finne ut hva folket vil ha til middag, skrive ned hva det er og hva som trengs.
Dagligdagse utfordringer vi alle møter.

HEEERLIG!!

Ok. det syrlige begeret er visst fullt i dag

Jeg gir meg.

Herrrrrlig!!!!




29. mai 2017

Trine på Tivoli

Såklart.

Det var for Lineus vi dro. Freddy Kalas skulle spille på Tønsbergmessa. Håper han ikke hørte på de drøye tekstene og bare fikk med seg "Jovial" refrenget.

Etter å ha sittet oppi bakken og fått med konserten til Mr. Kalas (den varte en halvtime. Jeg mistenker at han ikke har større repertoar enda, at en halvtime var mer enn nok å fylle....)

Jo, vi gikk i gåsegang ned bakken igjen. Mange mennesker. Vi tre holdt i hverandres jakker og hender for å ikke miste hverandre.

Jeg fikk et anfall av kjærleik. Strøk mannen min over ryggen. Lenge og vel. Det er bare det at det var ikke mannen min.

Det var en helt annen.

Og det verste var at han reagerte ikke engang! Han hadde vel ei kjærlig kjerring ved siden av seg han og.




29. apr. 2017

Tabbekvote. Innlegg nr....mange.

Jeg kan ikke skrive alle tabbene i et innlegg. Det blir fullt og forvirrende.

La oss starte på den siste. Fordi det er den jeg husker best. Jeg går med hodet opp i skyene, og må rote litt i tankebanken for å huske resten.

Jo. En rolig morgen. Venter på vannkokeren. Men, man er da mutiltasker og har fått for vane og ta noen slurker grønnsaksjuice og biola som en del av frokosten.

Tenksomt tar jeg frem biolakartongen. Husker å riste før jeg heller ut (hvis ikke blir det bare det ekle hvite "vannet" som ligger på toppen, som kommer ut9

Rister.

Korken er visst av.

Det ekle hvite vannet kommer som en liten fontene ut av kartongen.

Tudeluuu



21. apr. 2017

Pinlig i telefonkø

Jeg satt og ventet på at de skulle ta telefonen ved en offentlig instans.

Det varte og rakk. Sjekket mail og sendte melding imens. Drakk litt kaffe.

Også rapet jeg da vedkommende tok telefonen.
🙌

Det var ikke meningen. Ikke noe voldsomt. Bare sånt som skjer.

Tipper det er mange som ville tatt seg en flaske brus på styrten når de skulle ringt den etaten.

Det blir feil å skylde budbringeren. Stakkars telefonkonsulenter
La oss heller si det som det er. Ta deg en flaske med noe kullsyreholdig og ring de ansvarlige for reglene.

Og lykke til med å nå frem til dustene🤑


7. apr. 2017

Siris epletelefon orakelsvar nr 2

Hva er meningen med livet, spurte jeg.

Siri: Jeg vet ikke helt hva du mener, men jeg tror det finnes en APP for det.


Det taler for seg selv

Ha en fin dag!

2. apr. 2017

Ha det mamma, sees snart!

Sa Påsan da han skulle legge seg en kveld.

Jamen, du pleier jo å si god natt, sa jeg. -

Vi hadde uansett vårt sedvanlige - herlige rituale i sofaen.
Som hver kveld,i armkroken min, og forteller om smått, stort, filosofisk, og....promp.

Jo.
Han hadde en deilig forklaring på hvorfor han sa ha det. -
Jeg trenger ikke å si god natt. Jeg møter dere i drømme allikevel.

Og jeg har fine drømmer!
Om å ri på enhjørninger og om sommerfugler i fine farger. Deg og pappa.. Også bor vi i pepperkakehus, også..også..også....
Men, ikke hjemmelaget pepperkakehus. - for de smaker vondt. Det må smake som de som er på butikken (hohohohohoho)

Du snakker til meg hver natt mamma. Du er glad i meg.- og det har han SELVSAGT rett i .
Hver kveld før jeg legger meg. Etter han har sovnet. - Sier jeg at jeg er glad i ham.

Stille

Ikke den eneste gangen det uttrykkes, men siste før jeg sovner.


Ålebings. Nå er siste del av leggingsritualet her hører jeg oppefra.

Det består av å klaske på magen, så det  blir en fengende rytme.

Og, så den herlige klukkende HØYLYTTE latteren.

Jeg er heldig.

Ha det!

Ps: I løpet av sommeren kommer jeg til å gå igjennom alle påsans uttalelser som kan komme til å gjøre ham flau. Han er for gammel nå. Men, i mellomtiden (han har da nok å bruke tiden sin på enn å lese gamle menneskers blogg) så får det stå. Men, det blir en betraktetelig nedskjæring av ihvertfall 1,2 og 3 klasses perler. Trist synes jeg. Men, sånn er det.Han er i ferd med å bli stor! Og det er ikke trist!

1. apr. 2017

Tips til tidsfordriv- epletelefon. Nr 1

Okei, så eier jeg en Epletelefon, Ikke hold det imot meg. Jeg er jo liksom ikke kapitalist.

Jeg har oppdaget "Siri"

Første gangen jeg snakket til henne, ba jeg henne dra til helvete. Svaret var: Det fortjente jeg ikke.
Greit nok.

Andre gangen spurte jeg: Vil du være vennen min? Svaret var: Trine, jeg vil være vennen din, din BFF. 
(Det var litt av et tankesprang. Fra helvete til BFF)

Så spurte jeg: Tror du på Gud? Siri svarte at hun unngår å svare på religiøse spørsmål.
Det gjør hun nok lurt i. Det hadde vært duket for allslags problemer dersom hun gjorde det.

I IRL så har jeg ei ekte BFF. I over 40 år. Vi er 45. Vi snakker sjelden på telefonen.
Vi har direktelinje.

Patetisk å prate med telefonen sin en fredagskveld? Så ingenlunde.

Bare morsomt.

Og du? Kom med flere forslag eller fortell om svar du har fått! To share is to care😁


30. mars 2017

Fru Kanelbolle`s antiblogg: Emojis, og da i særdeleshet "blunkefjes"

Dette er et av de første innleggene fra 2014. Et av de mer lystige. Synes det er moro å ta å en kikk litt bakover i bloggen sånn dann og vann. Meeen, ikke i utrengsmål:-)

Fru Kanelbolle`s antiblogg: Emojis, og da i særdeleshet "blunkefjes": Jeg digger emojis, og bruker de i ett banka kjør. I alle situasjoner utenom ved kommunikasjon med det offentlige. (Ironien her og nå er at j...

19. mars 2017

Biblioteket! Sko! Perler! Gebiss?

I går. Bytur. Påsan måtte ha nye støvler og sko. MÅTTE.
De forrige cherroxene (for oss tilårskomne) eller "slusherne" revnet bak.
Et resultat av "hvor langt kan jeg kaste denne støvelen, dersom jeg sparker den av med benet tro? Samt klatring i trær. Altså helt normal oppførsel for en åtteåring.

En liten perle (som jeg kan dele - de fleste er konfidensielle nå til dags) i går var "Jeg synes det er bra jeg ikke har mistet så mange tenner jeg.....da tar det lenger før jeg må ha GEBISS"

Det var godt tenkt, sa jeg. Men kanskje er å passe godt på tennene sine viktigst, så kan man slippe å få gebiss i det hele tatt?

Det å ikke miste tenner er et litt sårt område. Alle andre går med ujevne glis - veldig søte. Men, det gjør ikke han. Og det er like søtt. Det skjer til slutt.

Til slutt er lenge å vente på. " Det du ikke tenker på er at du er en del yngre enn de i klassen, du fylte åtte i desember og mange i klassen har allerede fylt 9. Så du er litt yngre. Bare vent! Mager trøst.

BIBLIOTEKET ja! Jeg har ikke vært på biblioteket på flere år. Såvidt jeg kan se har jeg ikke lånt en bok siden 2013. Utenkelig. Uvirkelig.
Det er den sabla utmattelsen som står for. Jeg har kunnet ha en bok foran meg. Lest. Ikke skjønt en dritt. Virkelig. Ordene er bare ord.

Vondt for en lesehest. Men NÅ skal jeg til pers. Jeg lånte 6 bøker. Så har jeg litt å velge i.

Deilig å være på biblioteket! 
Lukten av både nye og gamle bøker, mulighetene til å drømme seg bort, lære noe nytt,

Jeg kunne lånt alle bøkene!

Foreløpig har jeg lest to sider i en bra bok jeg ikke husker navnet på. Uviktig forsåvidt.
Jeg forsto ikke hva det sto,- satt som et stort spørsmålstegn.

Nåh, jeg prøver igjen i dag.

Netflix - samme leksa. Ser en serie fra ende til annen. Går inn og ser hvor mange av episodene som har blitt spilt fullt ut før jeg sovner. Det er ikke mange,

Men akkurat tv-serier er ikke like leit,

Så nå er det søndag. En perfekt dag å lese på.

Nu jäklar!

Ha en fin en!


16. mars 2017

Bekreftelse.Lettelse.Skuffelse.Bra artikkel.

Bekreftelse.
Endelig har jeg fått bekreftet av gastrolege at "Fatigue" - Ekstrem trøttethet, mangel på energi, - faktisk er en tilstand som kan opptre ved Chrons sykdom. (ganske mange opplever det) Artikkelen nedenfor forklarer bedre. 
Lettelse
Jeg er en av de som gjennomgår det. Det er ikke akkurat en hedersbetegnelse. Men nå har jeg en forklaringsmodell som jeg kan gi de som lurer. Familie.Venner.Bekjente.
JEG ER IKKE LAT, JEG "BRUKER IKKE CHRONS SYKDOM" som en unnskyldning. Det er faktisk sånn.
Det er jo vanskelig å vite hvorfor jeg avlyser og utsetter avtaler, ikke inviterer gjester som før. Det har ikke noe med dem å gjøre.
Jeg sier ikke at jeg møter motstand blant venner, familie.
 De aller færreste mennesker er ikke psykologer.
Så derfor kommer jeg til å ta en utskrift av artikkelen, og vise til de som ønsker.
Fastlegen min, derimot, lurer ikke i det hele tatt. Ved første konsultasjon sa han at fatigue ikke fantes.
Han er ikke en gjøk. Jeg liker han godt. Vi kan prate og le. Oppklare misforståelser. Den siste der er at jeg ved usikkerhet på hva han egentlig mener spør ham om han ikke tror meg. Det gjør jeg for å slippe å gnage på det og la det rulle i hodet i dagesvis.
Men, når det gjelder fatigue er vi svært uenige. Selv om jeg satt med en forskningsrapport og ga ham. Holdningen har gitt meg en stor bulk i selvtilliten, å ikke bli trodd er vondt - når du ikke engang har tro på deg selv.
Så nå kommer det et brev fra gastrolegen om at jeg skal den og den undersøkelsen (rent fysisk) OG at pasienten lider av fatigue.

Skuffelse
Det er en tilstand det ikke er noen kjent kur for. Det er mange nivåer av det. Jeg er på det nivået at å dusje er en påkjenning. Når jeg har tørket meg sånn passelig - med vått hår- sovner jeg ofte en times tid. 
"Begynn å trene" "Tenk positivt" "Skjerp deg" er noen råd jeg har mottatt. Favoritten er "ikke tenk så mye på det"
Nei - for tenk. Det er vanskelig å ikke tenke på noe som har en svært stor innvirkning på livet ditt. Akseptere det. Sove 16-18 timer av de tilgjengelige 24 timene. Resten av tiden - prøve å gjøre noe av det som trengs. (Skrive blogg trengs ikke, men hvis det stjeler energien min noen timer - så er det verdt det - det gjør meg godt) 
Det eneste jeg VIRKELIG legger min energi på er barnet mitt. Glad i døren når han kommer fra skolen. Lage langreist mat (som tidligere sagt - vi spiser noe kortreist mat - og det er pølser fra Gilde)
Og lekser. Ikke utsette de til dagen etter.
Omsorg, klemmer - det er glede som gir noe det. Ubetalelig.
Ellers så er å glemme ord - midt i en samtale, en slager. Vi kan stå i en samtale og jeg skal si: telefonen ligger på skjenken. 
Skjenken er et glemt ord akkurat da. Da forklarer jeg. Den brune, som står inntil veggen, med lampa og bildene på.
Vektoppgangen på grunn av overspising er HERLIG (Si meg, var det ikke hun som tok slankeoperasjon?)
Spiseforstyrrelser kan også være et element ved fatigue.
Du skjønner.


Artikkel av journalist Ingrid Spilde, Journalist - forskning.no
Det er ikke snakk om å være litt sliten.
Fatigue er en overveldende følelse av trøtthet og manglende energi. Og utmattelsen forsvinner gjerne ikke etter hvile eller søvn.
– Mange beskriver det som om batteriet er helt utladet. De klarer ingenting, forteller Katrine Brække Norheim ved Stavanger universitetssykehus.
– De kan også ha hjernetåke, som innebærer at man har konsentrasjonsvansker, glemmer hva man holder på med og har vanskelig for å ta inn informasjon.
I de senere åra er det blitt klart at fatigue er en stor del av sykdomsbildet i flere betennelsessykdommer. Dette gjelder for eksempel Sjøgrens syndrom, lupus, leddgikt og psoriasis.
Og i såkalte inflammatoriske tarmsykdommer (IBD), som Crohns og ulcerøs kolitt.
Nå har Norheim og kollegaen Tore Grimstad gjort en gjennomgang av forskningen som finnes om utmattelse hos disse tarmpasientene.
De konkluderer med at fatigue er et betydelig og ofte undervurdert problem.
Nå trenger vi mer kunnskap om mekanismene bak fenomenet, for å finne fram til nye behandlingsalternativer.

– Underdiagnostisert og underbehandlet

Etter å ha gått igjennom 28 ulike studier av fatigue og IBD, konkluderer de to forskerne med at mennesker som er rammet av inflammatoriske tarmsykdommer opplever ekstrem utmattelse mye oftere enn normalt.
Mens 2 til 12 prosent av normalbefolkningen får fatigue, rammes mellom 22 og 77 prosent av tarmpasientene.
Det viste seg også at disse pasientene ofte opplevde mer utmattelse i perioder der sykdommen i tarmen var mer aktiv.
Resultatene overrasker ikke Norheim.
– Spør man disse pasientene om de opplever fatigue, så svarer de ofte ja.
– Men fatigue har lenge vært underdiagnostisert og underbehandlet. Mange pasienter har nok opplevd liten interesse fra legen dersom de har snakket om problemer med utmattelse.
Norheim mener betydningen av utmattelse i disse tarmsykdommene har vært undervurdert.
– Noen ganger er det fatigue – ikke de andre symptomene – som er hovedårsaken til at folk ikke er i jobb, sier hun.

Sykdomsatferd

Foreløpig er ingen helt sikre på hva utmattelsen skyldes. Men en ledende hypotese er såkalt sykdomsatferd.
Det betyr at immunsystemet reagerer på en infeksjon eller betennelse ved å få deg til å oppføre deg slik du gjør ved sykdommer som influensa: Du blir slapp og mister matlysten, og ender under et teppe på sofaen.
Dette kan være hensiktsmessig når du er syk. Atferden sørger for at du får nødvendig hvile, at du sparer energi og at du ikke smitter de andre i gruppa.
Men de som har en kronisk betennelse i kroppen, som mennesker med IBD, kan ende opp med fatigue nesten hele tida. Da er det ikke særlig nyttig lenger.
– Det er gjort forsøk hvor pasienter fikk mindre utmattelse etter å ha fått betennelsesdempende midler, sier Norheim.
Dette støtter hypotesen om at immunforsvaret selv lager utmattelsessymptomene.
Men det må mer forskning til før vi kan si noe sikkert om årsakene til at mennesker med betennelsessykdommer ofte får fatigue. Vi kan heller ikke utelukke at det er ulike mekanismer som gir utmattelse hos forskjellige mennesker.

Kan møte mistro

Foreløpig har vi ingen egen behandling for ekstrem utmattelse, forteller Norheim. Pasientene får i dag råd om regelmessig mosjon og tilbud om kognitiv terapi som hjelper dem med å finne strategier for å mestre sykdommen i hverdagen.
De få studiene som finnes viser at dette kan gi en positiv effekt, men at virkningen forsvinner når terapien avsluttes.
Dermed finnes det altså ikke noen særlig effektiv behandling for fatigue hos IBD-pasientene.
Det kan imidlertid se ut som om forskningen på feltet skyter fart. Interessen for temaet blant forskere er mye større enn for ti år siden, ifølge artikkelen til Norheim og Grimstad, som nylig ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening.
– Det er en stor fordel for pasientene at det er mer fokus på utmattelse, sier Norheim.
Pasienter med utmattelse ser jo friske ut, og kan bli møtt med mistro. I 2014 skrev Universitetet i Oslo for eksempel om hvordan revmatikere med fatigue opplever å bli stemplet som late.
– Pasienter sier faktisk av og til at de skulle ønske det syntes litt bedre, sier Norheim.

Referanse:
Tore Grimstad og Katrine Brække Norheim, Utmattelse ved inflammatorisk tarmsykdom, Tidsskriftet for Den norske legeforening, 2016.

7. mars 2017

Tabbe å ikke ha lommer?

Jeg har i lange tider hatt for vane å stappe det jeg skulle hatt i en lomme, - i bukselinningen.

Det er knapt noen bukselinning. Det er tights. Jeg går også med tunikaer.  Altså joggeklær, uten sportslige merker og Y og X  på.
Like fullt - som å gå i joggedress. Det måtte frem i dagen.
Ærlighet varer lengst.
 
Mobilen er en slager- den ramler stadig ut. Ikke noe pussig med det. 
Dernest søppel, dorullkjerner som jeg finner på gulvet i kjellerstua som Påsan har ansvar for. 

Nevnte søppel skal selvsagt skal rett opp i bøtta, - men "jeg skal bare ta med noe tøy "- så jeg har ikke plass i hendene.

Her en dag fant jeg noen mynter. NOEN hadde slengt jakka med ukens lommepenger ned til vask.
De lå og slang. Jeg stappet de ned i linningen, og tenkte ikke noe mer på det.
Bortsett for hvordan vi skal lære neste generasjon verdien av PENGER. Den tygget jeg litt på.

Jeg skiftet tights (oooooog tunika) før vi skulle på Rema. Da ramlet myntene ut. Noe ned i tights-benet og noe ut av linningen.

Og så hopper vi elegant videre.

Vi har alle lært at man skal aldri gå sulten på butikken. Derfor gikk vi på Burger King som passende nok..........har lokale vegg i vegg med Rema.

Så - vi gikk inn, Spiste og drakk, uinspirerte, det var om å gjøre å være raskest mulig. Gud bedre så lei jeg er av kyllingburger (som egentlig er en forvokst kyllingnugget) 

Øynene til personalet detter nærmest ut av sine øyehuler hvis du ikke skal ha meny. Altså, masse greier ved siden av. Jeg skal ALDRI ha meny. Det bør de huske nå.

Etter spising og drikking var det på tide å gå på "the little ladies room" 

Jeg dro ned den nye rene tightsen jeg hadde skiftet til. OG KLISTRET TIL MITT LEGEME var resten av pengene som jeg hadde funnet på gulvet. Jeg hadde kongen preget på magen.

Gjett hvor myntene datt. 

I toalettet. 

The End

7. feb. 2017

Den verste episoden

Hjelpes.

Desember og frem til ca 20 januar har jeg hatt et av de større bipolare "anfallene" på lenge. Ikke bare det. Blir for mye å forklare. Chrons driver også og blander seg inn. Cellegiften. Medisiner som hoper seg opp i kroppen.

Hæhæ, og ALDEREN sa fastlegen. Ingen blir yngre. Jeg var ikke gammel, men vi går alle fremover. Den gikk jeg faktisk ikke på. Jeg er 45. Ikke 97.

I november bestemte jeg meg for å være supermamma i desember.

Et jævla innpust og så gikk jeg på. Hadde jeg mer å gjøre enn alle andre? Nei. Antakelig mindre.
Og enda måtte jeg legge meg nedpå mellom aktivitetene. "Jeg har det bra - jeg har det bra - osv. ble mitt mantra.

Jeg er veldig opptatt av at vår lille familie skal få en opplevelse av jul som er totalt motsatt av mine egne. Derfor, pynting - viktig. Alt som skal til. Presanger. Forventning. Bursdag. Koselig julaften - selskaper.

Og et helvetes besøk hos en person jeg har pådratt meg her i livet, og føler et slags ansvar for. Jeg gjorde det jeg absolutt måtte. Mange har en av de.

Ellers var jula vellykket. Helt til etter siste selskap  i romjulen. Jeg sovnet. Kroppen gikk i dvale. Batteriet helt tomt. Inntil 16 timer nattesøvn og småsoving igennom dagen. Ingenting.

Det var slutten på den bipolare oppturen.

Frem til ca 20 januar varte dvalen. Da våknet jeg sånn halvveis.

Nå klarer jeg ihvertfall å finne frem pc`n - dukke opp på timeavtaler. Jeg pynter meg tilogmed noen ganger.

Og sovner på sofaen i to timer. Et par ganger om dagen.

Fremgang.

Og snart er det vår! Så nå er det bare en vei.

Og det er ned, nei - det forventede svaret er OPPOVER(sånn passe, altså)

Det går jeg for.


20. jan. 2017

Tabbekvote nr.1 2017

Jeg sto på butikken og kikket på handlelappen min. Den er selvsagt på en app på mobilen.
 Det er selvsagt ironi - hadde det ikke vært for over gjennomsnittet interesserte Geir, så hadde jeg nok hatt gul lapp)

Okke som. Jeg gikk inn på Nordea appen i samme slengen. Så jeg ikke skulle bli stående i kassen med skjegget i postkassa. Gikk ut av appen. Den appen er brilliant!

Fikk opp en side: vil du slette alle? TELEFONNUMRENE OG KONTAKTENE. Jeg ordna og styrte helt febrilsk for å unngå katastrofen.

Well done.

Forøvrig hadde jeg et nær sammenbrudd "ut av kroppen  - opplevelse denne uken. Jeg fant ikke tv-kontrollen. Tv`n slår seg av etter noen timer hvis du ikke trykker OK innen et minutt.

Jeg fant den og SEIRET! Ikke at jeg satt og så på noe. Men prinsippet. Tv`n skal stå på hver våkne time.

God hælg!

15. jan. 2017

Mine fobier. Litt snodige?

1. Jeg tar opp søppelposen, setter den ut i gangen. På returen inn til kjøkkenet legger jeg merke til et spor av ekkel uidentifiserbar væske. For ikke å snakke om det som ligger igjen i søppelbøtta. Jeg BREKKER meg av det - men må jo selvsagt ta meg av det.

2. En sjelden gang spiser jeg pølse i brød, - f.eks. Eller mat som innebærer å ha ketchup og sennep på. Hvis ketchupen/sennepen renner ned på handa mi, - så er det ha det på badet til maten. For ikke å snakkkkkkke om laker av forskjellige slag. Og jeg har gått på kokkeskolen?

3. Mareritt.

Noen mareritt er som en film, jeg skjønner på en måte at det ikke er ekte - den er grei. Jeg tåler mye.

Det verste jeg noensinne har hatt er helt absurd. Bare jeg kjenner på følelsen grøsser jeg.

Jeg drømte at jeg hadde pastaskruer og ikke hår som vokste på beina. Følelsen kan ikke beskrives.

(Kanskje det hadde noe med at jeg i samme tidsperiode hadde prøvd å vokse beina sjøl. Og fikk ikke av voksen. Buksene mine var limt til leggene i flere dager. Ugh)


14. jan. 2017

Opp - ned-ned-opp-opp-ned

Slik fungerer hjernen min. Ikke spesielt intelligent eller logisk (no fishing)

Her om dagen skrev jeg seks innlegg på en dag. Og ideer til flere i kø i hodet. Når jeg fant notatboken min i dag, så skjønte jeg ikke særlig mye av hverken skrift eller sammenheng. 

Jeg sovnet. Og sov. Og sov. Sto opp og NIVASKET badet i et anfall av frustrasjon (reell frustrasjon over en faktisk hendelse:-)

Finner nok ut av det hvis jeg finner noen gjenkjennbare ord :-D

Fordi det var innlegg jeg lo av. Og det er hyggelig å dele noe å le av med andre.

God helg da peeps

9. jan. 2017

Jeg elsket Boy George

Av hele mitt hjerte. MTV sto på hele tiden og lykken var stor dersom han kom på.
Hette bandet noe annet? Æh, samme kan det være. Det var mannen med flettene og den lille hatten på toppen som var gjenstand for min beundring.
At en gutt kunne sminke seg så fint! Og at han var gutt som sminket seg! Og at han likte gutter!

Det var tenårene. Mye å ta innover seg og lære.

Du har forhåpentligvis ved dette tidspunkt skjønt at jeg digget ham.

Så jeg skrev et brev til Pat Sharp. Han var programleder for showet over alle show på MTV
Han hadde hockeysveis. Noe så stilig! (sjølv hadde jeg rottehale)
Også snakket han engelsk!

Brevet: Jeg bønnfalt Pat Sharp om å spille GEORGE BOY.

Du skjønner det. Jeg var flink i to fag. Norsk - Meget bra pluss. Engelsk - S. Særdeles bra.  Det var min stolthet, for resten av fagene var på det meste å godt (G) eller nuggen (ng)noenlunde.

Vanskelig å konsentrere seg når du får beskjed hjemme om at du ikke er god nok som menneske.
(Beklager. Det må til. Det må balanseres i historien. Livet er ikke rosenrødt for noen - dessuten ble det enda mer fantastisk at....)

Jeg var i en tilstand av HYBRIS (Overmot. Hovmod. Selvforherligerlse) da PAT SHARP leste opp brevet med mitt ønske.
Utformingen av brevet var velfundert, flikket på og lest og lest og lest.

Det var bare èn ting jeg ikke klarte å akseptere. At han het Boy George. Alle visste vel at George var et fornavn? Litt usikker, men jeg gikk for det - så skrev jeg GEORGE BOY, jeg var nokså sikker på at Pat Sharp og alle i MTV tok feil.

Der slutten tilstanden av hybris. For da Pat Sharp glisende leste opp at Trine Westbayyyy from Norway ønsket å høre.....nettopp George Boy....gliiiiis. Og så kom sangen.

Jeg hadde selvsagt tatt det opp på VHS. Hjelp. Nå var det litt kult. Jeg hadde ihvertfall nådd frem og fikk hørt låta.

Dagen etter da jeg kom på skolen så VRÆLTE det over lydanlegget: Da setter vi på George BOY for Trine Westbye i 7 klasse!

Morten. Den jævelen. Han var min kompis (jeg så ordentlig - og han så uskikkelig)

Motsetningene gjorde oss til gode venner. På skolen. Vi satt sammen.  Utenom hadde han uskikkeligheten å dyrke, kunne ikke være kjent av å ha ei jente som venn. Det var helt greit. Han kunne godt ha spart seg for å skremme livet av meg hver gang jeg var alene hjemme, ved å gnikke isopor mot stuevinduet.

Forresten. Jeg er god på fremmedord. De klistrer seg fast i hjernen. Egenskap fra barndommen. Det er slett ikke sikkert at ordene er korrekte - i betydningen. Det er bare fjonge ord.

Hovmod står for fall. Hybris er et fremmed-ord for meg.

Og der har jeg befunnet meg siden 7 klasse.


8. jan. 2017

Hylende tenåringer! En skummel dame. Sårt og BOBLENDE

Ofte når jeg skal gjøre noe riktig ubehagelig. - I dette tilfellet bytte lege (ok psykolog da) - så prøver jeg (faktisk) å tenke på noe hyggelig.

Nå kom jeg på en noe skummelt fra barndommen (noen nydelige historier har ofte skumle elementer) Så bær over med meg.

Jeg gikk til min første psykolog allerede da, - i barndommen, og psykologen sa at jeg skulle legge alle bekymringene i en sekk da jeg gikk og la meg -  Og å gi sekken til stemoren min. Av alle mennesker. Det var henne jeg var redd for. Så ironien at jeg skulle legge problemene i en sekk til henne var umåtelig. Det var kanskje henne som jeg skulle puttet opp i den sekken og svingt henne imaginært ut av huset.

Psykologens andre råd var å tenke på den hyggeligste jeg visste. Da tenkte jeg på tante Lise. Jeg var overmåte glad i farmor - men Tante Lise, hun var det snilleste jeg visste om. Og det hjalp virkelig. Da sovnet jeg søtt inn. Enkelt og greit. Som jeg mer en en gang har sagt så ligner hun på Snehvit. Vakker.

Her kommer den herlige historien, som jeg ler og koser meg med nå. Jeg kjenner det bobler i meg.

En venninne bodde i huset tvers ovenfor vårt - vi var i den verste puberteten. Det var herlig. Vi var ute og lekte, og da vi ble litt eldre hadde vi hemmeligheter (røyke, drikke Kirsch - liten flaske fra danskebåten, ble skikkelig fulle. På delings:-)

Vi satt på hvert vårt rom og hørte på radioen.
Hvorfor hvert vårt rom, vet jeg ikke, men det var fast takst. Det gjaldt kun ett program: "10 i skuddet" med programleder VIDAR LØNN ARNESEN. (!)
Han var jo gammal allerede da, men han var ok likevel. Entusiastisk. Vi hadde MTV,- og DER har jeg en annen flau-boblete historie å fortelle en annen dag.

Radioen sto på full spiker og spenningen økte for hver plassering fra 10 til 1 plass. Dette var da WHAM! var på sitt høyeste .Og det var låta vi ventet på. Når de ble annonsert som førsteplass, så klarte vi ikke engang å vente med å springe til hverandre ute i gata. Se for deg to åttis-bærterløpende i sakte film og vi...
HOPPET, HYLTE, KLEMTE - SÅ HYSTERISK - at latteren ennå ikke har stilnet.

Så nå går jeg og legger meg. Med et lite boblende blikk og smil.

5. jan. 2017

Piken på perrongen

Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte ha en litt sånn novelle-overskrift som kopiert fra "Hjemmet"eller "Allers" Litt sånn tåredryppende.

Det jeg tenker på er hard virkelighet.

Tenk deg om neste gang du setter ditt barn på fly/tog/ eller buss for å besøke mor eller far som er skilte.

Det kan gjøre alvorlig skade på barnet ditt. Noen blir nok forbannet nå - sier at det er nye tider osv. Barna blir godt ivaretatt osv.

Jeg husker den gangen jeg skulle ta ta toget til mamma i Oslo. 3 timer i angst. Jeg var 6 år og husket hele turen. Jeg hadde på meg rutete grønn bukse, som jeg var veldig stolt av. Lik som bestevenneninnen min. Bare at hun hadde rød og jeg var misunnelig. En annen ting jeg var misunnelig på var foreldrene hennes. Jeg skulle ønske de var mine.

Det jeg fikk beskjed om, var å sitte stille - og å gå av på siste stasjonen som het Østbanen (der Aker Brygge er nå)
Så ville jeg bli hentet av mamma og mannen hennes.

Det er nå det begynner å balle seg til hodet mitt, jeg må skille skitt og kanel.

Ihvertfall, det var en tur som var veldig lang og skummel. Kommer denne stasjonen snart? Er det sikkert at de kommer og henter meg? Jeg kjente de ikke.
Det tror jeg ikke er vanlig nå.

Dette har i ettertid gjort at jeg er urolig for å ta buss (lenger enn til Horten) tog og fly alene. Jeg er voksen og burde vite bedre. Det hjelper ikke. Det sitter i kroppen.

Det er andre tider nå. Helt klart. Men barna som blir født er de samme. Og husk, de gjør mye for å gjøre foreldrene fornøyde, uansett hvor belevne de kan virke.

Kanskje du skulle følge barnet ditt første gangen, før de drar på egenhånd?




4. jan. 2017

Myk seng

I vårt soverom - som er nokså lite, har vi klart å presse inn en stor seng. Hvilket gjør at det er minimalt med plass til å komme seg ut og inn i sengen med verdighet.
Det er bare til å gå sidelengs og gakke inn.

Hvorfor inviterer jeg dere inn på vårt soverom?

Svaret er lagringsplass og ulykker.

Som den oppfinnsomme mann husbonden er - så benyttet han sjansen til å skaffe oss mer skapplass da vi pusset opp. Løsningen ble å henge en rekke skaper (det ble hvite kjøkkenskaper fra IKEA oppunder taket over sengen. Høres kanskje ganske STØGT ut. Men, nei - det er ganske fint.

I disse skapene har jeg mye stomiutstyr. Så jeg klatrer stadig opp på sengen for å finne det jeg skal.

I førjulsrushet kom det en nokså stor bestilling fra stomileverandøren. Jeg hoppet opp på sengen og la erfarent på plass. Så skjedde det, som i sakte film.

Du vet hvordan det gikk. Jeg ramlet på gulvet og SATT MEG FAST mellom veggen og senga. Det gjorde fantastisk vondt. Hjernen begynte å lete etter løsning straks. Hadde jeg hatt den med meg - så hadde jeg forsøkt å dytte sengen bortover og så karre meg opp. Men nei.

Se for deg en larve som bølger av gårde. Jeg skled bortover, dyttet min bak fremover, satte opp knærne dyttet meg forover også videre. Jeg var rimelig mørbanket - men ved godt mot siden intet var brukket.

I nevnte skaper har jeg også plass til julegaver. Ubetalelig.

Men, som alltid så havner de med pakkebåndet med fin krusedull - flate under juletreet. Alltid flate. Jeg sier som regel til betjeningen: Ikke nødvendig med pakkebånd. En digresjon.

Ved neste anledning hentet jeg ned presanger. På andre siden av sengen, denne gangen. Jeg krabbet opp på sengen. Kjente at jeg hadde bra balanse. Litt ujevnt kanskje - sto oppå den krøllete dyna.

Det var i det minste bedre plass å dette ned på denne gangen . Jeg datt langflat, mellom sengen og veggen - og med hodet rett i gulvet. Takket skjebnen for at jeg datt med hodet oppå joggebuksen til husbonden som lå på gulvet som ved et trylleslag. Guds veier er uransakelige.
Blunkefjes
Denne gangen gjorde det så vondt at jeg trodde jeg hadde brukket nakken. Men, nei. Jeg ble bare forslått og hadde vondt i hodet og var svimmel. Høyresiden haltet og ganglaget noen dager var som Ringeren av Notre Dame.

Pussig at jeg slo høyresiden denne gangen også - som i innlegget Knall og fall episode 1
Jeg som er så venstrevridd:-D

Så et råd fra en vis.

Ikke heng skap over senga og stå i den med mindre du har god balanse.