Også tråkker vi i baret...

Temaet er SELFIES.

Det blir lagt ut et utall selfies hver dag, photoshoppet, gjerne litt uskarpt i kantene og med en myk rosenglød.
Behovet for oppmerksomhet er vel det det bunner ut i - ønsket om å bli sett på som et vellykket menneske som gjør de rette valgene (baker kanelboller, trener, lager mat fra bunnen med kortreist mat, for å nevne noe) Lurer på om de tror på det selv? Kanskje det blir sannhet så fort det kommer i skriftlig eller billedlig form.

Her skal ikke alle gres over en kam - husk nå på at jeg prøver å være morsom. (Skadebegrensning - siden overskriften er "også tråkker vi i baret" Man (jeg) ønsker jo å beholde de vennene jeg har)

Hvorfor blir det solgt så mye grandis? Toro ferdig risgrøt? Pølser? - Jeg siterer fra ukemenyen her hjemme. Blunkefjes. Nå er det jo sånn at Gilde ligger i fylket  - så sånn sett er ihvertfall pølsene våre kortreiste.

Misforstå meg rett; jeg synes absolutt at hvis du føler deg fin på et bilde en dag( noe som er sjeldent for de fleste ) - så LEGG DET UT!

Husk allikevel (dersom fristelsen blir for stor) at det finnes fremdeles fotoalbum både på nett og i mer gammeldags form der man limer inn selv
At det er for sjeldent at man synes et av en selv er ok - er mer enn nok til sin egen epistel. Trist nok.

Jeg er skyldig selv og, da jeg nylig var blitt medlem av facebook - jeg byttet bilder en masse. For å framstå som det vellykkede mennesket jeg var. Som bakte .....kanelboller og gikk og drakk kaffe latte med barnevogna på kaffebar - nesten hver guds skapte dag, sammen med de andre vellykkede...mødrene (Det temaet for ligge for nå - det er en helt annen skål, som fortjener sin egen lille epistel, den også...)

Problemet var at til slutt så trodde jeg ikke meg selv engang.

Det er nokså avslørende, og jeg blir litt ille berørt - det handler om selvinnsikt.

For å si det sånn: profilbildet mitt innehar ikke så stor sannhetsgehalt lenger. Meeen, det akter jeg ikke å gjøre noe med. Altså bildet. Det kan jo hende det blir sant igjen?  Litt forfengelighet har man da. Men jeg vet at det ikke er sant.
Æsj. dette ble et innlegg fullt av jantelov. Men, jeg lovte å også skrive surmaget - så DET.

Til jul ønsker jeg meg en selfiestang.
De begynner snart å selge de på GLITTER- ifølge en insider jeg kjenner. Blunkefjes.

Empati

EMPATI

Temaet er empati et - alt for mye brukt ord, for øvrig - for mange forveksler det med " å synes synd på" -en  sirupsaktig medfølelelse som det har gått inflasjon i på Facebook. Hjelpes.

Så her kommer en litens snutt fra bussholdeplassen (mye snedig å høre der hvis man har ørene åpne, og det har jeg (Skamløst nysgjerrig)

Det var to jenter som snakket om om prøven de nettopp hadde hatt, og nr 1.sa til nummer  nr 2,
"herreguuuud, jeg visste ikke svaret på hva empati var!! Da svarte nummer to, "jammen, jeg skjøv jo boka mot deg så du kunne se, flere ganger!! Hun ville virkelig hjelpe venninnen sin til å oppnå toppkarakter, fordi hun visste hun sleit. Ålreit gjort, om enn misforstått empati.
Forøvrig også ULOVLIG.
( En mye brukt metode med mine skolekompiser mens vi fniste oss fordervet)

Men, nr 1 får fordelen av tvilen. For alt jeg veit kan hun ha hatt den mest vidunderlige fortåelse av konseptet, men rett og slett ikke hørt ordet før. Så enkelt kan det være.

EMPATI; sakset fra Store Norske Leksikon

:LEKSIKOGRAFI

empati

(evne til) innlevelse i et annet menneskes situasjon eller tankeliv; innføling. Anbefalte lenker: Les om empati på Store Medisinske Leksikon Les om forskning på empati hos rotter på forskning.no

LÆRINGSMILJØ

sosiale ferdigheiter

Empati Empati er evna til å leve seg inn i andre sin situasjon. Sosial sensitivitet og evne til å ta andre sitt perspektiv er sentralt. Det handlar om å sjå situasjonen frå den andre si side, vise omtanke for andre

ETIKK OG MORALFILOSOFI

moralsk sentimentalisme

empati og medfølelse. Vår tilgang til moralske sannheter er derfor bestemt av vår evne til innlevelse og empati. Fornuften kan hjelpe oss med å rede ut konsekvenser og se ulike sammenhenger, men til syvende og sist trenger vi empati for

Bipolar lidelse.(Eller;se her og synes synd på meg. Blunkefjes.

Skamløst klippet fra Wikipedia;

Bipolar lidelse eller manisk-depressiv lidelse (også kalt bipolar affektiv lidelse) er en psykiatrisk diagnose som beskriver en gruppe stemningslidelser preget av tilstedeværelsen av en eller flere episoder med unormalt forhøyet energinivå og stemningsleie, og en eller flere depressive episoder. Det opphøyde stemningsleiet blir kalt mani, eller hypomani hvis tilstanden er noe mildere. 

Jeg er på ingen måte på fisketur. Vil ikke ha "åh, du er så tapper- tilbakemeldinger" 
Kun for å dele med andre hvordan det kan være å ha bipolar lidelse. Heldigvis for meg så har jeg den mildeste varianten. (Takke F. for å vite hvordan nr. 1 er.)

Sånn, da var det vekk med koseblogginnleggene for nå. På tide med sårt og salt.

Tankene racer stort sett bestandig, det kan føre til at jeg går og har en liten samtale med meg selv (det fornuftigste mennesket jeg kjenner) Mest når jeg er alene. Men noen ganger på gaten. Takke meg til for mobiltelefoner og headphones. Blir litt mer usynlig sånn.

Åhh, det er så deilig å være på topp. Nå er jeg frisk!!! Det varer noen få uker hvis jeg er heldig. Men et sted der i bakgrunnen så lurer djevelskapen.

Og PANG; der satt den. Depresjonen. Herlig nok, så varer den i månedsvis i forhold til hypomani (se første avsnitt)

En vanlig depirmert (vellykket) dag, kan se slik ut: Stå opp (hurraaaa), dusje, sette på en vaskemaskin og sitte ved kjøkkenbordet, lese og drikke kaffe. En ekstra vellykket dag innebærer å gå på butikken og finne noe hjemmelaget som Findus fiskegrateng, og noen ferdigkutta grønnsaker som en eller annen kokk anbefaler. Man har da et velbalansert kosthold. Også slår jeg til med noe skikkelig hjemmelaget inniblandt. Når jeg er riktig hypoman setter jeg opp en ukeplan, ofte med innslag av nye retter.

Det eneste som står i hodet på meg når jeg er deprimert er at : det skal ikke gå utover dagliglivet til Påsan. Så han har besøk, stadig vekk. Går på fotball, har både en mor og en far som lytter til hva han har å komme med (selvfølgelig). Er nøye med å følge med og hjelpe til med lekser.Vi koser mye.Hver dag startes med en kos. (se forrige innlegg) Hver dag får han klar beskjed om at jeg glad i ham. Så; når han kommer hjem, står jeg stort sett klar med åpen favn og undring over hvordan han har hatt det i dag. Ingen som skulle tro at jeg hadde problemer.

Så går påsan ut, med Geir.Og når det står til som verst kan jeg legge med ned og grine. Det er kun på det verste . Men, du skjønner. Hulking.Synes synd på seg selv-ing. Kan ikke skjønner at noen kan være glad i meg-ing. Denne tilstanden opptrer heldigvis ikke så ofte, og det eneste rådet Geir kan komme med da er "se å få hue ut av..."  Faktisk ganske nyttig.

På andre dager setter jeg meg ut og prater skit med naboene, mens unga leker. Det er utebetalelig.

At alt tråkler og går rundt er Geir sin skyld. Han er en fin (veldig fin) mann. Bedre får du ikke.

Så spør jeg meg; hvorfor har det blitt sånn (ikke særlig produktivt)

Er det tilfeldigheter?

Dårlige gener?

Den klassiske vonde barndommen?

Jeg aner ikke. Og det har jammen ikke noe særlig å si heller.

I dag sitter jeg i etterdønninger av et jævlig anfall av gråt. Helt utslitt.

Jeg trenger ikke å gå på tivoli. Jeg har med min personlige berg- og dalbane.

Så nå er spørsmålet:

Skal jeg trykke enter?

(Vennligst ingen blomster til hjemmet )

Noe søtt på morgenkvisten. Advarsel; til å bli kvalm av hvis du ikke er kosete.

Hjemme hos oss, så har vi forskjellige kategorier med klemmer.

1.Klem på begge kinn. sånn i forbifarten, med et lite "hold på skuldrene" (Hvis ikke så er det så og si umulig å treffe hverandre med hodet.

2. Klem med "hold rundt". Man klemmer seg inntil hverandre, holder rundt - godt og lenge. Avstedkommer ofte fornøyde sukk.Favorittklemmen.

3. Forsåvidt lik nr. 2 , men med klapping på skuldrene, - for trøst..Virker utmerket.

4. Skalling. (kun lagt til for dere som trenger litt motgift mot alt det søte. Vi pleier ikke å skalle hverandre. Ihvertfall ikke så hardt)

Så hvis noen spør om hva jeg ønsker meg til jul - så er svaret lett; klem nr 2 (men helst bør vi kjenne hverandre litt da.. vi må ihvertfall vite navnene på hverandre) Også går det an å trekke fra noen sekunder på klemmen hvis man ikke kjenner hverandre så godt.

Emojis, og da i særdeleshet "blunkefjes"

Jeg digger emojis, og bruker de i ett banka kjør. I alle situasjoner utenom ved kommunikasjon med det offentlige. (Ironien her og nå er at jeg finner de ikke, så jeg må vente til jeg får hjelp)

Det det dreier seg om nå er blunkefjes.- De gjør meg ubekvemme. Jeg bruker de selv (!) - men stort sett ikke på eget initiativ. Får jeg et blunk - så sender jeg et blunk tilbake. Så langt - så godt. Man er da høflig.

Så kommer det da et lite blunk på slutten av en setning;" Da sees vi på fredag;-)

Her tårner problemene seg opp ; Med mindre det er en av mine nærmeste-da tenker jeg ikke noe mer over det. (stort sett, men like greit å skrive det her, så ingen blir fornærmet) Her kunne det lett ha passet seg med et blunkefjes.

Jo,. Fredag.........: Jeg sitter der og lurer....hva er det jeg har gått glipp av på fredag som er så  for de innvidde at det krever et blunk? Er det noen vi skal overraske? Skal noen overraske meg?  Det var ett eksempel.

Andre meldinger får meg til å føle meg litt dum, uinnvidd, avslørt. I verste fall kan et blunkefjes føles nedlatende. Spør meg ikke hvorfor. (neste innlegg får bli om NEVROSER)

Det det koker ned til for meg er: ville jeg ha blunket til noen i virkeligheten, sånn i mitt daglige virke?

Se det for deg....

På apoteket. Jeg plukker med meg soppkrem....for....føttene;-) Går litt forlegent bort til disken og vil bare ha ekspederingen fortest mulig unnagjort. Ekspeditøren er i og for seg selv kjapp nok, men en liten innføring i produktet rekker h*n å få med. Og seansen avsluttes med et blunk. Kanskje personen blunker for å ønske meg lykke til med...soppen?

Det var i og for seg en litt pikant situasjon, men det blir ikke noe bedre på biblioteket. - Jeg vandrer mellom hylleradene og røsker med meg "50 shades". Jeg blunker til bibliotekaren på veien ut. Stakkars mann. Eller kvinne. (ingen diskriminering her).

(Ikke at jeg ville lånt 50 shades en gang til Jeg innså etter å ha lest kanskje 20 sider at boken ikke var for meg. Hvorfor? Jeg ble ubekvem)

Svaret på om jeg ville ha blunket i mitt daglige virke er NEI.

Noe å tenke på?

Toro lyse muffins

Så langt strekker mine bakekunnskaper seg. Se for deg lyse,brente - toromuffins" SETT INN BILDE HER." Klarte det ikke. Det får bli til en annen gang: aldri. Skulle overraske gutta mine med noe godt, gjøre noe helt atypisk. Får gå tilbake til slageren Toro sjokoladelangpanne. Den er jeg god på.

Måtte jo prøve den nye komfyren min. Den er en historie i seg selv. En kjedelig historie, men likevel.

Tar kvelden. Og det er det sikkert mange som er glade for (SpissMorkel)

Nei...du og du....nå har ho Trine fått seg blogg!

Satan. så vanskelig det skal være å få til å legge inn et innlegg. Kvinne, 40+. Jeg vet hva alle på datasupport hadde tenkt. Herregud, hun er helt.....kanelbolle... (nytt banneord?)

Ok. Skal ikke kjede dere for mye i første omgang. Det jeg har å dele med dere i dag er :

Jeg dreiv og leita etter sminkeserviettene mine." Lineus! Har du sett den lille pakken med sminkeservietter?"  " Ja, jeg brukte de til å tørke meg i rompa!

Jeg tørket av sminken med babyservietter den kvelden. Pokker, det svei.