Bipolar lidelse.(Eller;se her og synes synd på meg. Blunkefjes.

Skamløst klippet fra Wikipedia;

Bipolar lidelse eller manisk-depressiv lidelse (også kalt bipolar affektiv lidelse) er en psykiatrisk diagnose som beskriver en gruppe stemningslidelser preget av tilstedeværelsen av en eller flere episoder med unormalt forhøyet energinivå og stemningsleie, og en eller flere depressive episoder. Det opphøyde stemningsleiet blir kalt mani, eller hypomani hvis tilstanden er noe mildere. 

Jeg er på ingen måte på fisketur. Vil ikke ha "åh, du er så tapper- tilbakemeldinger" 
Kun for å dele med andre hvordan det kan være å ha bipolar lidelse. Heldigvis for meg så har jeg den mildeste varianten. (Takke F. for å vite hvordan nr. 1 er.)

Sånn, da var det vekk med koseblogginnleggene for nå. På tide med sårt og salt.

Tankene racer stort sett bestandig, det kan føre til at jeg går og har en liten samtale med meg selv (det fornuftigste mennesket jeg kjenner) Mest når jeg er alene. Men noen ganger på gaten. Takke meg til for mobiltelefoner og headphones. Blir litt mer usynlig sånn.

Åhh, det er så deilig å være på topp. Nå er jeg frisk!!! Det varer noen få uker hvis jeg er heldig. Men et sted der i bakgrunnen så lurer djevelskapen.

Og PANG; der satt den. Depresjonen. Herlig nok, så varer den i månedsvis i forhold til hypomani (se første avsnitt)

En vanlig depirmert (vellykket) dag, kan se slik ut: Stå opp (hurraaaa), dusje, sette på en vaskemaskin og sitte ved kjøkkenbordet, lese og drikke kaffe. En ekstra vellykket dag innebærer å gå på butikken og finne noe hjemmelaget som Findus fiskegrateng, og noen ferdigkutta grønnsaker som en eller annen kokk anbefaler. Man har da et velbalansert kosthold. Også slår jeg til med noe skikkelig hjemmelaget inniblandt. Når jeg er riktig hypoman setter jeg opp en ukeplan, ofte med innslag av nye retter.

Det eneste som står i hodet på meg når jeg er deprimert er at : det skal ikke gå utover dagliglivet til Påsan. Så han har besøk, stadig vekk. Går på fotball, har både en mor og en far som lytter til hva han har å komme med (selvfølgelig). Er nøye med å følge med og hjelpe til med lekser.Vi koser mye.Hver dag startes med en kos. (se forrige innlegg) Hver dag får han klar beskjed om at jeg glad i ham. Så; når han kommer hjem, står jeg stort sett klar med åpen favn og undring over hvordan han har hatt det i dag. Ingen som skulle tro at jeg hadde problemer.

Så går påsan ut, med Geir.Og når det står til som verst kan jeg legge med ned og grine. Det er kun på det verste . Men, du skjønner. Hulking.Synes synd på seg selv-ing. Kan ikke skjønner at noen kan være glad i meg-ing. Denne tilstanden opptrer heldigvis ikke så ofte, og det eneste rådet Geir kan komme med da er "se å få hue ut av..."  Faktisk ganske nyttig.

På andre dager setter jeg meg ut og prater skit med naboene, mens unga leker. Det er utebetalelig.

At alt tråkler og går rundt er Geir sin skyld. Han er en fin (veldig fin) mann. Bedre får du ikke.

Så spør jeg meg; hvorfor har det blitt sånn (ikke særlig produktivt)

Er det tilfeldigheter?

Dårlige gener?

Den klassiske vonde barndommen?

Jeg aner ikke. Og det har jammen ikke noe særlig å si heller.

I dag sitter jeg i etterdønninger av et jævlig anfall av gråt. Helt utslitt.

Jeg trenger ikke å gå på tivoli. Jeg har med min personlige berg- og dalbane.

Så nå er spørsmålet:

Skal jeg trykke enter?

(Vennligst ingen blomster til hjemmet )