Påsans perler

Mamma. De gardinene har hengt der veldig lenge, det er på tide å vaske de. Sa han etter å ha sølt yoghurt på gardinen. Pertentlig fyr. Eller ikke. Veslevoksen - ja.

Påsan så på tv her om dagen og en episode om valentineskort ble nøye studert. Etterpå gikk jeg opp i annen etasje og fikk en litt oppjaget beskjed "Ikke kom inn på rommet!"

Etterhvert kom han inn i stua og spurte det evig aktuelle spørsmålet "hvilken hand vil du haaaaaa?
 "
Etter mye akkedering kom arket frem. Der sto det. "Mamma, du lokter got. Du er fin. Du er veldig fin. Du er Mamma"

Jeg ble rimelig bløt om hjertet. En erklæring uten baktanker.

Jeg skrev et fint brev tilbake.

"Jo takk, bare bra"

Folk blir lei." Jamen, nå er du vel frisk  Du ser jo så godt ut"

Jeg vet dette er gammelt nytt som jeg antakelig har hatt utav meg flere ganger.

Nå for tiden, får jeg høre det hele tiden. De tenker ikke på når de spør om "hvordan går det med deg" at du bare har ut av deg "jo takk, bare bra" for å slippe unna "jamen, du ser jo så godt ut"

Det er ikke noe problem for meg å si "ja takk, bare bra"
Problemet blir at da forventes det mer av deg enn du faktisk orker
. 
At folk  synes jeg ser fresh ut er jo fint, men det sier ikke noe om hva som er på innsiden og hvordan du faktisk har det.

Fordi  du er jo bra (og det er sannelig på høy tid at hun slutter å nevne det)

Så: hvis du ikke har lyst til å høre et ekte (men enkelt - jeg går ikke dybden) svar. Så la være å spørre

HVORDAN GÅR DET MED DEG?

Det er flaut når....

Man......( ) tror trusen sin er en av guttungens t-skjorter der den henger på tørkestativet. Det forklarer hvorfor jeg finner så mange av mine truser blant ungens t-skjorter.
Da var det mysteriet løst.

- Ok, litt mer info enn nødvendig - men sånn er hverdagen med pose på magen. Granny pants er et must. Bare innrøm det...du har et par stykker i skuffen din du og. Blunkefjes.


Påsan kommer løpende inn døra etter skolen og roper "Her lukter det boller......eller fis"
- Det var medisterkaker i brun saus, erter og poteter.

Du er i en forsamling og er den eneste som bryter ut i latter og fortsetter å le enda du har innsett at det ikke var morsomt ment.

Du begynner å snakke med personen foran deg som faktisk sitter og snakker i telefonen - og IKKE med deg.

Og det,- var den siste uken.

Nyheter:-D

Ok. Det er lang ventetid (må alltid ta det vanskelige først) Meeen, nå har jeg fått klarert å få operere tarmstumpen min på nytt. Ikke en stor operasjon, mer en korrigering. Ikke akkurat prioritert. Kikkhull - åpen - vet ikke ennå.

Har vel verdens mest tålmodige og empatiske stomisykepleier. Hun sa rett ut i dag at hun var lei seg på mine vegne at det ikke var noe stomiutstyr som passet. Handlekraftig innkalte hun en kirurg for å vurdere om det lot seg gjøre, og det skulle gå sa han.

Så nå er jeg glad. Så får jeg heller leve litt på vent en stund til. Men, det ordner seg til slutt. Så jeg er ikke den som kommer oftest til byen inntil videre.

Vi vurderer allikevel å dra på en hotelltur et par dager. Det skal bli deilig. Det blir nesten som hjemme - er bare å skynde seg opp på rommet hvis helvetet (posen) skulle sprekke.

Men, du kan jo forestille deg hvor STILIG det er når noe sånt no skulle skje. Også får jeg ta med meg rett i koppen potetmos, som jeg lever av om dagen - og byggrynsgrøt. Det er maten som glir ned. Resten vil bare opp igjen av en eller annen mystisk grunn. Men, det er et annet lerret å bleke.

Men, til alle tyver - så er det før det første ikke så mye å stjele, dernest har vi naboer som følger med som hauker. OG vi har alarm. Sånn, det gjaldt nok ALLE som leser antibloggen. Eller ingen, mistenker jeg.

Og,som vanlig - ingen blomster til hjemmet. (Metaforisk sagt)

Overnattingsgjester m.m

Lineus har overnattingsgjester fra tid til annen. Det går som regel veldig bra. Kvelden startes med en anseelig mengde sukker (15 biter smågodt hver, kunne vært verre) Det gir gjerne et lite ekstra kick og fører til høylytt hvisking (roping) og leking på rommet.

"Vi får lov til å sitte så lenge oppe vi vil!"

Det kommer helt an på hva vi sier klokka er det. Den kan godt være 12 selv om klokka er 9. Og da legger de seg fint ned og sover. Og hvisker. Det blir verre når de kan klokka selv, og det er vel ikke så lenge til:-)

Det får meg i tanker om mitt eget vennskap gjennom 40 år, Tine. Jeg husker hviskingen og den hemmelige spisingen av potetgull etter sovetid. Den gangen var vel leggeritualene litt strengere og det gjorde det enda hemmeligere å ligge og hviske etter klokken var slagen.
Akkurat som om de voksne ikke visste. :-D

Det er det jeg håper for Lineus også. Evnen til å knytte vennskap som kan strekke seg gjennom hele livet.
Han er jo enebarn - må vite. (En skulle tro at det var reine frarøvelsen, som mange snakker - det skulle ikke vært lov å være enebarn! Det har jeg blitt fortalt i  selskap, av en total fremmed)

Si det til eggstokkene mine hadde jeg lyst til å si. Dette var noen år siden, mens ønsket var der, og det var litt sårt.

Nå er det helt fint. For jeg har innsett (gang på gang) at familie er hva du gjør det til sjøl. Tine og Kari er like mye familie for meg som broren min og Nawarat og familien til Geir er også like mye vår. Tante Tine er ei topp tanter (av flere) som han gleeeder seg over å komme til. Det strekker seg faktisk så langt at han sier at hvis ikke jeg er moren hans så kan tante Tine være det. Hun er ekstramammaen. Og det er jeg så takknemlig for. Det er det er det beste komplimentet.

Jeg ble tatt imot i familien til Geir med åpne armer den gangen vi ble sammen. Og det er de ennå.

Men,det slutter ikke der. Jeg vet at Tine og jeg - hvis vi er av de priviligerte  da - kommer til å sitte på en benk og fnise like mye når vi blir gamle.

Jeg har også innsett en gang til (det er rare, man kan få den samme opplevelsen på nytt mange ganger, - og tanken er like ny hver gang)
At alder er virkelig bare skinnet som blir rynkete. Ikke sjelen.

Det får meg til å tenke på ei uskikkelig gammal dame som lå i sengen ved siden av meg på sykehuset. Akkurat hva det var husker jeg ikke, men hun var gjennomgående uskikkelig, omtrent som en tenåring.

Nå tenker jeg ikke mer for i dag:-)

Spesielt til de som leser som har Chrons og UC. Det er noen.

Nå begynner jeg å klage igjen.

Nei dele.

Livet er på vent om dagen. På vent til å dra til byen aleine uten bil, ta bussen til Tønsberg og generelt snakke sammen med venner og bekjente som jeg treffer uten å være redd for at det stomiposen skal svikte meg. Som den gjør rett som det er. Det er flaut det.

Samtidig er det småproblemer i forhold til hva f.eks sultende flyktninger har det. Det blir for dumt.

Dette er situasjonen rett ut:

Stomisykepleieren tilogmed begynner å synes at situasjonen er vanskelig å løse. Det mest positive mennesket jeg har møtt på - på lenge, er usikker på hva neste steg skal bli. Hun er ikke noe mindre positiv av den grunn, men du skjønner.

For hvis hun er usikker på hva som kan passe til den  uregjerlige tynntarm-stumpen min, så hva er jeg: veldig usikker. Den er tynnere på bunn og erteformet og skeiv på toppen. En uheldig stomi, som jeg har blitt fortalt av en annen sykepleier.

I dårlige øyeblikk tenker jeg: Det er typisk meg å ha sånn uflaks , ja jeg synes rett ut synd på meg selv, og selv om det er lov EN GANG I BLANT, så har det begynt å bli patetisk mye av det i det siste.

Andre ganger så går jeg enda dypere til verks og driver med selvbebreidelse. Jeg var for tjukk da jeg ble operert. Det er jeg selv som pga min svakhet har ødelagt for meg selv.

Og DET blir bare teit. Det var medisiner som gjorde at jeg fikk en altoppslukende appetitt og samlet på vann. Noen få uker etter at jeg ble operert hadde jeg gått ned 12 kilo - og joda, jeg spiste mat.

Nå har trøbbelet med mat startet. Jeg klarer å holde på f.eks potetmos og byggrynsgrøt. En nabo kaller meg byggrynskongen (konge -jojo. - jeg er jo helt konge...) Hehe, og litt sjokolade går så bra så.

Middag og brød, uansett hvor godt jeg tygger fører til kvalme og etterhvert oppkast. Så da sluttet jeg med det.

Så sånn er ståa. Når noen spør meg om hvordan jeg har det - sier jeg jo takk, det går greit.

Klarer ikke å få meg til å si bra, men prøver å skjule det litt allikevel.Så rart det enn høres ut, for å blogge er jo omtrent som å sitte med ropert på torget

Jeg skal jo liksom være så godt som bra igjen. Jeg bryr meg visst litt for mye om hva folk tenker om meg allikevel. "sytepave, må ha sympati hele tiden"

Det blir bra etterhvert. Jeg er ikke uten håp. Det er bare en utsettelse, en hump på veien.

Hehe, eller rettere sagt - en stump på veien

Valg!

I dag har jeg litt høytidsstemning. Litt som Lineus første skoledag. Jeg gleder meg til å dra og stemme.

I år har jeg som tidligere nevnt endelig tatt en realt standpunkt. Det blir rødt. Jeg gidder ikke å diskutere. For hvis du vil diskutere med meg - så er vi antakelig så uenige at vi blir uvenner.  Hæhæ, ikke sant Ronny Jervsjø. Du parkerer meg med en gang. Så det ville vel helst vært jeg som hadde blitt snurt:-D Uansett- det viktigste har vi til felles uansett politisk standpunkt og i ditt og Hildes tilfelle - jazz.- Det er sterke greier.

Forresten, gleder meg sånn til neste festival at jeg sitrer. Fant t-skjorta Hilde hadde fått laget her om dagen og mimret.

Ok, nok insider opplegg her.

Det jeg vil si er: Ha en glad valgdag og måtte MITT pari vinne. Hoho.

Lett å forutinnse.

To timer i byen. På nåler. Fikk tak i det deg jeg skulle til Påsan. DET er det viktige. Og følte meg rimelig normal der vi satt på bussen. Det gikk ikke til helvete. Holdt på å ta drosje. Men klarte å vente og å holde ut det ekstra kvarteret.
En og annen "det er nok bare psykisk" skulle ha hatt seg en midt på nyllet. Og de som synes at jeg overdriver, likedan. Skulle bare visst.
Litt sliten hilsen fra Trine:-)

Tabbe

I dag klarte jeg ikke å stoppe meg selv fra å helle pepsimax oppi kaffen.
Jeg sto og stirret lettere uforstående på kaffeglasset der det sto og bruste, og helte like greit oppi litt til - sånn i tilfelle det skulle gi seg.

La det ikke være en forhåndssmak på dagen.

Skal til byen i dag.  Gruer meg som en hund. Holder det forbaska utstyret? To ganger, ute blant folk (som jeg er trygg på takk og pris) har utstyret sviktet meg den siste uka.

Jeg føler meg som en hare jaget av en hund - og er nistresset i blikket når jeg må ut blant folk. Så hvis jeg er står og tripper og er uhøflig så har du grunnen der. Ikke noe med deg å gjøre.

Horten by på en lørdag da møter jo du alle du kjenner. Som jo er hyggelig. Det er ikke like hyggelig at jeg stormer rundt og såvidt sier hallo, ja på det verste må jeg innrømme at jeg nesten håper at jeg ikke møter noen hyggelige å prate med. Det er ikke overhodet ikke personlig.

Skal si meg fornøyd når jeg og Påsan har kommet oss hjem igjen og jeg kan skrive det på listen over vellykkede  oppbyggelige turer:-)

Nevrotisk hilsen Trine (som også har begynt å drikke et og annet glass pepsi max igjen, etter nesten 2 måneder uten. Velvel.)

Nyord

I går var en opptatt dag. Takstmann og greier.

På slutten av dagen, så oppdaget vi jo at vi ikke hadde spist. Jeg ringte den traustige Tonita grill og bestilte burgere. Fysj, forresten. Jeg ble kvalm og måtte kaste opp etter to biter. Det er ikke bra for kroppen. Kroppen sier ifra den.

Nåååvel.

Da Lineus og Geir steg ut av bilen hjemme - så jeg ikke en eneste pose. Spurte Lineus om de hadde vært innom og hentet mat.

Han bekreftet at de hadde vært innom BURGERSALONGEN og hentet.

Stjerneord.

Ha en fin dag!

Da elektrikeren kom

sto jeg med et imaginært flagg, kake og velkomstkomitè. Endelig skulle det bli varmtvann - 4 dager uten var mye. Jeg var patetisk glad.

Også kom jeg igjen i tanker om de som ikke har noe å vente på. De som ikke eier nåla i veggen og kun har livet og med litt flaks - noen de er glad i (og å være bekymret over)

Så sitter vi her og bekymrer oss for når takstmannen skal komme - og hvor mye vi får igjen gjennnom forsikringen.

Det er til å bli kvalm av.

Alt er relativt.

Ny stomi eller ikke ny stomi - that is the question.

Valget er tatt for meg. Jeg var hos kirurg for et par uker siden som så absolutt så for seg muligheten.

Neste gang hos stomisykepleier var det avgjort at jeg ikke skulle gjøre det - DEN JEG HAR er fin og til å leve med. (De snakker jo sammen)

Så sånn er det. Så mye for "kamp-modus" Trine.

Innerst et sted er jeg glad, - en operasjon til med det første var først på gruelisten.

Men, det er klart. Det er still early days. Tonnevis av forskjellige typer utstyr som kan passe akkurat meg.

Akkurat nå. Møkklei. Det går greit nok. Det tar tid å komme seg (opptil 3 måneder) å komme seg etter en sånn operasjon.Etter en dag på beina kjennes det ut som om noen har gitt meg et realt slag i magen.

Som det nysgjerrige mennesket jeg er, ba jeg om kopi av journalen. Et par fraseringer der jeg skal ha meg frabedt. Det ante meg, og jeg hadde rett. Journalen er proffe greier, misforstå meg rett. Men, det er mennesker som sitter og formulerer og hvis en setning er uheldig fra forrige lege - så kan neste lege sitte med en forutinntatt fornemmelse og handle deretter.

Himmel, de skal være glad at ikke alle pasienter er som meg.

God helg da allihop:-) En nokså sta hilsen fra Trine som skal gi jernet for at dette skal gå veien med den lille stumpen jeg har. Haha.Altså tarmstumpen.

Den andre stumpen er udiplomatisk sagt - som ei låvedør - og er grei som den er:-)

Vann. Mer vann. Og enda litt.

Flom ja. 

Våknet i går morges av sildrende vann på ruten. Nei vent. Sprutende dråper som hoppet opp høyt igjen da de traff asfalten.

Ikke at det var så mange som traff asfalten, for jeg tror de fleste fant veien ned i kjelleren vår.

Vi sto til knærne i vann. Renovering igjen. Skal vi ha ny kjellerstue? Hell yeah ! Man er da optimist. Sikkert et par år til neste gang👍

Alt ødelagt. Jeg ble ikke sur engang. Lettere resignert. Det kom ei glose fra Geir. Datautstyr, og alt en entusiast kan inneha- rett vest.

Lineus sin reaksjon da han kom hjem fra skolen var hjerteskjærende. Det dreide seg ikke om dataen hans eller duppeditter. Han gråt over kosedyra sine som lå og duppet i kloakkvannet. Det var jo favoritten Bob og andre uerstattelige. 

Så det ble lang under genser kos ( man stikker hele gutten innunder en veldig vid genser og stikker hodet ut sammen med ditt) Det er godkos det.

Så idag skal jeg vente litt på takstmannen. Sånn omtrent til mandag vil jeg tro👍

God helg!🌞

Greia er... (om åpenhet)

at jeg ikke plages av at folk får ta del i tankene mine. Tvert imot:-)

Jeg vet: Skriv det på facebook (eller blogg for den sakens skyld) så kan du like gjerne stå og rope det på torvet.

Jeg vet det. Eller som mange ville ha sagt: Lag deg ei dagbok i stedet.

Dette er ingen dagbok. Jeg er fullstendig klar over at det jeg skriver er ÅPENT for alle. Og det er det fine.

Ikke dermed sagt at alle kjenner meg og mine beveggrunner til bunns av den grunn.

Det er altfor lite åpenhet synes jeg. Bortsett fra om den nye bilen og kanskje litt klaging om høye strømregninger og antall flyktninger vi skal ta imot.

Jeg ønsker å komme i dialog om det ekte. (Eh....flyktninger er ekte....veldig ekte)

Grunnen til at jeg skriver dette?

Det er mye "rungende stillhet" rundt meg. Jeg kan stå og snakke med noen - jeg ser at venstrespalta til personen jobber på høygir - har kanskje lyst til å spørre om noe - men lar vær. Hvordan vet jeg? Jo, jeg ser på statistikken at jeg har bra med besøkere (Hurra! Velkommen inn) og jeg har øyne i hodet.

Derfor: spør da vel? Si noe da vel? Fortell noe da vel? Kommuniser! Det er ikke farlig - det er jo jeg som byr opp? Og er jeg for stressa den dagen så er det antakelig fordi jeg må komme meg til en do ASAP.

Jeg ser tidvis arrogant ut. Helt siden barndommen. Ikke sant Tine?Og hun kan skrive under på at noe særlig lenger vekk fra sannheten er det vel ikke mulig å komme. Jeg tror ikke jeg er bedre enn noen andre.

Jeg er en blandings mellom storkjefta og sjenert. Snodig kombinasjon. Men det er mange rare varianter av oss:-D

Og til den som synes det er for mye av det gode så er det bare til å bla forbi. Eller ta rennafart og gå fort forbi meg med et hastig hei.

Fresht!

Himmel. Etter så vidt å ha fått gnidd øynene i dag morges dukket det opp to MEGET energiske jenter.
De vasket hele huset utenom kjelleren.

Der er det unntakstilstand pga leker, klær og ting vi må ha et eller annet sted. Hmmmmmm. Aner jeg en ny selge/gibort/kaste-runde????
Jo, så enkelt forklart har de vasket tak/vegger/gulv/kjølskap, komfyr, søppleskap, vinduer og heeeeeeeele huset på 4, jeg gjentar FIRE timer.

Og ikke var det noen slinger i valsen heller - ikke en flekk i sikte - og ikke jukserengjøring (som jeg er veldig flink til. Gnikk og gnu litt, børst bort med ermet)

Jeg er så fornøyd at jeg nesten dåner.

Så gjenstår det å se da - hvor HYSTERISK mor (jeg) blir når Påsan Jr og Påsan Sr  kommer inn døra. 

Med sko. Støv, løv, stein og generelt rusk som ser ut til å følge JR hvor enn han går. En dag gikk han rundt og var helt sort i trynet. Hvorfor - han hadde kommet til å få sprittusj på handa da han skulle legge seg. Og la seg på handa og sov. Da skulle vi ha tilkalt jentene!

Det som følger med Påsan Sr. er ikke møkk, men en lukt av olje. Og den lukta synes jeg er like god som parfyme.

Jeg må lære meg yoga, mindfulness og har 40 minutter på meg.

Men JØSSIALLVERDEN så glad og takknemlig jeg er!

Neste kapitel: Vedlikehold, en saga i 4 bind. Eller ikke.

Hahahaha, glemte å si - at nå kan jeg jo ta bort det jeg har ryddet og legge på plass igjen, - for det tyter forsiktig fra skapene både her og der - hvor jeg desperat har DØTTA  saker inn for at de skulle ha plass til vaskingen.

Den verste skurken er meg. Jeg går og smårydder - stort sett hele tiden , ingen dårlig egenskap - sier du? Neida, - det er bare at jeg gir meg ikke - jeg tyter skapene fulle og KLAPPER igjen for å ikke få noe i hodet.

Så kanskje en psykoanalytisk tolkning av rent på overflaten og rotete på underflaten er det neste prosjektet jeg bør begi meg inn på.

Tru'kke det.