Spesielt til de som leser som har Chrons og UC. Det er noen.

Nå begynner jeg å klage igjen.

Nei dele.

Livet er på vent om dagen. På vent til å dra til byen aleine uten bil, ta bussen til Tønsberg og generelt snakke sammen med venner og bekjente som jeg treffer uten å være redd for at det stomiposen skal svikte meg. Som den gjør rett som det er. Det er flaut det.

Samtidig er det småproblemer i forhold til hva f.eks sultende flyktninger har det. Det blir for dumt.

Dette er situasjonen rett ut:

Stomisykepleieren tilogmed begynner å synes at situasjonen er vanskelig å løse. Det mest positive mennesket jeg har møtt på - på lenge, er usikker på hva neste steg skal bli. Hun er ikke noe mindre positiv av den grunn, men du skjønner.

For hvis hun er usikker på hva som kan passe til den  uregjerlige tynntarm-stumpen min, så hva er jeg: veldig usikker. Den er tynnere på bunn og erteformet og skeiv på toppen. En uheldig stomi, som jeg har blitt fortalt av en annen sykepleier.

I dårlige øyeblikk tenker jeg: Det er typisk meg å ha sånn uflaks , ja jeg synes rett ut synd på meg selv, og selv om det er lov EN GANG I BLANT, så har det begynt å bli patetisk mye av det i det siste.

Andre ganger så går jeg enda dypere til verks og driver med selvbebreidelse. Jeg var for tjukk da jeg ble operert. Det er jeg selv som pga min svakhet har ødelagt for meg selv.

Og DET blir bare teit. Det var medisiner som gjorde at jeg fikk en altoppslukende appetitt og samlet på vann. Noen få uker etter at jeg ble operert hadde jeg gått ned 12 kilo - og joda, jeg spiste mat.

Nå har trøbbelet med mat startet. Jeg klarer å holde på f.eks potetmos og byggrynsgrøt. En nabo kaller meg byggrynskongen (konge -jojo. - jeg er jo helt konge...) Hehe, og litt sjokolade går så bra så.

Middag og brød, uansett hvor godt jeg tygger fører til kvalme og etterhvert oppkast. Så da sluttet jeg med det.

Så sånn er ståa. Når noen spør meg om hvordan jeg har det - sier jeg jo takk, det går greit.

Klarer ikke å få meg til å si bra, men prøver å skjule det litt allikevel.Så rart det enn høres ut, for å blogge er jo omtrent som å sitte med ropert på torget

Jeg skal jo liksom være så godt som bra igjen. Jeg bryr meg visst litt for mye om hva folk tenker om meg allikevel. "sytepave, må ha sympati hele tiden"

Det blir bra etterhvert. Jeg er ikke uten håp. Det er bare en utsettelse, en hump på veien.

Hehe, eller rettere sagt - en stump på veien