Greia er... (om åpenhet)

at jeg ikke plages av at folk får ta del i tankene mine. Tvert imot:-)

Jeg vet: Skriv det på facebook (eller blogg for den sakens skyld) så kan du like gjerne stå og rope det på torvet.

Jeg vet det. Eller som mange ville ha sagt: Lag deg ei dagbok i stedet.

Dette er ingen dagbok. Jeg er fullstendig klar over at det jeg skriver er ÅPENT for alle. Og det er det fine.

Ikke dermed sagt at alle kjenner meg og mine beveggrunner til bunns av den grunn.

Det er altfor lite åpenhet synes jeg. Bortsett fra om den nye bilen og kanskje litt klaging om høye strømregninger og antall flyktninger vi skal ta imot.

Jeg ønsker å komme i dialog om det ekte. (Eh....flyktninger er ekte....veldig ekte)

Grunnen til at jeg skriver dette?

Det er mye "rungende stillhet" rundt meg. Jeg kan stå og snakke med noen - jeg ser at venstrespalta til personen jobber på høygir - har kanskje lyst til å spørre om noe - men lar vær. Hvordan vet jeg? Jo, jeg ser på statistikken at jeg har bra med besøkere (Hurra! Velkommen inn) og jeg har øyne i hodet.

Derfor: spør da vel? Si noe da vel? Fortell noe da vel? Kommuniser! Det er ikke farlig - det er jo jeg som byr opp? Og er jeg for stressa den dagen så er det antakelig fordi jeg må komme meg til en do ASAP.

Jeg ser tidvis arrogant ut. Helt siden barndommen. Ikke sant Tine?Og hun kan skrive under på at noe særlig lenger vekk fra sannheten er det vel ikke mulig å komme. Jeg tror ikke jeg er bedre enn noen andre.

Jeg er en blandings mellom storkjefta og sjenert. Snodig kombinasjon. Men det er mange rare varianter av oss:-D

Og til den som synes det er for mye av det gode så er det bare til å bla forbi. Eller ta rennafart og gå fort forbi meg med et hastig hei.