Overnattingsgjester m.m

Lineus har overnattingsgjester fra tid til annen. Det går som regel veldig bra. Kvelden startes med en anseelig mengde sukker (15 biter smågodt hver, kunne vært verre) Det gir gjerne et lite ekstra kick og fører til høylytt hvisking (roping) og leking på rommet.

"Vi får lov til å sitte så lenge oppe vi vil!"

Det kommer helt an på hva vi sier klokka er det. Den kan godt være 12 selv om klokka er 9. Og da legger de seg fint ned og sover. Og hvisker. Det blir verre når de kan klokka selv, og det er vel ikke så lenge til:-)

Det får meg i tanker om mitt eget vennskap gjennom 40 år, Tine. Jeg husker hviskingen og den hemmelige spisingen av potetgull etter sovetid. Den gangen var vel leggeritualene litt strengere og det gjorde det enda hemmeligere å ligge og hviske etter klokken var slagen.
Akkurat som om de voksne ikke visste. :-D

Det er det jeg håper for Lineus også. Evnen til å knytte vennskap som kan strekke seg gjennom hele livet.
Han er jo enebarn - må vite. (En skulle tro at det var reine frarøvelsen, som mange snakker - det skulle ikke vært lov å være enebarn! Det har jeg blitt fortalt i  selskap, av en total fremmed)

Si det til eggstokkene mine hadde jeg lyst til å si. Dette var noen år siden, mens ønsket var der, og det var litt sårt.

Nå er det helt fint. For jeg har innsett (gang på gang) at familie er hva du gjør det til sjøl. Tine og Kari er like mye familie for meg som broren min og Nawarat og familien til Geir er også like mye vår. Tante Tine er ei topp tanter (av flere) som han gleeeder seg over å komme til. Det strekker seg faktisk så langt at han sier at hvis ikke jeg er moren hans så kan tante Tine være det. Hun er ekstramammaen. Og det er jeg så takknemlig for. Det er det er det beste komplimentet.

Jeg ble tatt imot i familien til Geir med åpne armer den gangen vi ble sammen. Og det er de ennå.

Men,det slutter ikke der. Jeg vet at Tine og jeg - hvis vi er av de priviligerte  da - kommer til å sitte på en benk og fnise like mye når vi blir gamle.

Jeg har også innsett en gang til (det er rare, man kan få den samme opplevelsen på nytt mange ganger, - og tanken er like ny hver gang)
At alder er virkelig bare skinnet som blir rynkete. Ikke sjelen.

Det får meg til å tenke på ei uskikkelig gammal dame som lå i sengen ved siden av meg på sykehuset. Akkurat hva det var husker jeg ikke, men hun var gjennomgående uskikkelig, omtrent som en tenåring.

Nå tenker jeg ikke mer for i dag:-)