Knall og fall, episode 1

Desember er en stressende måned.

I slik grad at kroppen min ikke har fulgt hjernen. Hjernen har vært i fast forward modus så og
si. Og selve legemet i en modus den egentlig ikke er kapabel til. Da er det duket for TRØBBEL.

Man vasker da tøy, - oj - det har visst samlet seg litt på der i kjellereren (holdt på å skrive der nedenfor, men innså at en god del ville syntes det var litt koffert. Blant annet meg selv)

Har med skittentøy, plastsøppel og tomflasker i samme slengen. Man resirkulerer da samvitthetsfullt.

Tripper ned trappen, klok av skade (rekkverket har det med å løsne)
Midt i bøyen på trappen kjente jeg at jeg skled ut av sandalene mine- og i saaakte film tenkte jeg. Faen. Nå brekker jeg kroppen, - da rekker jeg ikke å vaske ferdig til jul (!)

Etter å ha dettet ned til gulvet i en slags spagat der høyre ben lå i knekk under trappa og venstre ben under et skap rett forbi. Jeg klarte faktisk å ikke banne. Det var små ører i nærheten. Men, klarte ikke å slippe fra meg et uuul. Lineus ble helt fra seg og ville blåse på meg og satte seg på fanget.
Herrejesus så vondt. Jeg takket pent for trøsten, men sa at det var best å få prøve å reise seg opp. Det gikk etter noen minutter i den pussige stillingen. (å dette - detter - datt - har dettet - har sjekket:-)

Resultatet? Lilletåbruddet har igjen kommet på plass og jeg følte meg mørbanket. Høyre side av kroppen nummen.
Intet brukket, men TIDENES blåmerke. Det er så stort at jeg nesten er stolt av det og viser bilde av det til alle mine NÆRE venner.

De er skikkelig imponerte.




.

Ord jeg misliker. 2016

I det herrens år 2014, skrev jeg et innlegg om hvor irrrrrritert jeg ble av visse facebook uttrykk. Det har siden den gang dukket opp et par nye.

Ord nr.1
Det har i det siste blitt veldig om å gjøre å ha en "bucket list" - altså ting du bør ha gjort før du "Kick the bucket" slang for å dø.
.
Okseløpet i Pamplona og tyrefekting er visst en ting mange vil rekke (jæskla dyremishandling).

Skaffe seg en serie av kredittkort og maxe de ut - for å dra til eksotiske steder - er også en slager.

Og i kjølvannet av bucket list bølgen, kommer selvhjelpsbøkene.

Sånn i tilfelle du ikke vet hva du vil. Hvis ikke vet så vet opportunistene det.

Ord nr 2. Hipster
Mye skjegg (fint det altså) ute og går. Liker menn med skjegg. Allikevel.
 Hipster har etterhvert blitt like nyskapende som cool (sagt på åtti tallet)
De har hipsterburger på Mc.Donalds forresten.

 Og at ordet har nådd meg viser virkelig at hipster har nådd bunnen.

En liten historie som har ihvertfall litt relevanse  og fordi jeg er litt starstruck så må jeg fortelle dette.
Bestevenninnen min har en venn fra skoledagene som er en kjent musiker.
Sånn på etter-konsert-avslapning, satt det flere ved bordet.
Det ble snakk om hipstere. Hvem og hva som var nyskapende.(Antagelig dem selv)

"Trodde hipster var en truse jeg" sa venninnen min, Det ble stille.
(selv om hun visste hva det dreide seg om)

Snart 2017 og mer å irritere seg over :-D

Godt Nytt År!

Bymisjonen og meg.

De færreste vet at jeg har bodd i blokken i Bergensgata i Oslo - på hybel. Hos bymisjonen.
Jeg var (og er:-D) ikke narkoman eller hadde andre grunner til å bo der.'
Med god jobb, klær uten hull. Plenty pasta og ketchup. Alt jeg trengte.

Hvorfor jeg bodde der?
Jeg hadde i mange år bodd i bofelleskap, med hyggelige folk. Til slutt gikk alle hvert til sitt, kjærester osv. Naturligvis.

Jeg hadde jobb på SFO. (Og der har jeg en heelt annen historie å fortelle) Motsatsen til der jeg bodde.)

Da kom ei på jobben med en mega-ide!

Hun visste at det var ledige hybler på bymisjonens blokk på Bjølsen.
Også for ikke narkomane,  hybler som var i bruk som botrening for å kan vise hvordan livet kan være. Og det viste også hvor veldig like vi er. Tilogmed kongen går på do.

Mye vemodighet, edder og galle gjorde at det ble "siste" utvei, ingen å falle tilbake på.

Så var det tilbake til historien:

Hybelen var 12 kvadratmeter. Med hybelkomfyr, lite kjøleskap. Plass til seng, en liten sofa. Et skap og toalett/dusj.
Jeg trivdes kjempegodt!
Gode naboer, pussige naboer, som hun som vasket klær hver ettermiddag (meg)


Det var i sannhetens navn en god gjerning de gjorde, ved å la meg leie en hybel. Jeg gjorde helt klart at jeg ikke var kristen. Det spilte ingen trille


Jeg har bymisjonen å takke for at jeg fikk mitt første boliglån i Oslo. Og deretter gikk det bare bedre og bedre jobbmessig. (jeg var ikke noen dirrrrektør akkurat, men jeg  kom meg lenger frem i livet enn det jeg trodde jeg kunne klare ved egen hånd, fra scratch, vasking, sfo, barnehage, førskole. Og så UDI, som konsulent. Jeg har ikke fullført videregående eller kokkeskolen. Har arbeidsmarkedskurs og drivkraft.

Jeg kommer ut av hybelen på en julaften. Jeg skulle i selskap. Da stakk naboen hodet ut av døra og så i gulvet. Spurte om jeg kunne kjøpe litt til ham på prix. Manglet dopapir, brød og melk.  Hadde ikke penger. Så da gjorde jeg det.  Han var så takknemlig at jeg skammet meg.

En artig kar som bodde bortover i gangen måtte sånn årlig (tror jeg) desinfisere hybelen sin. Alle møbler ut og proffe folk inn. Det lukta langt bort i gangen.
Det rare er at det var liksom lukten av ham. Ikke behagelig, men - han. Uteliggeren tenkte jeg på ham i mitt stille sinn - var navnet hans. Laaaangt skjegg. Fillete klær og møkkete. Fikk mer enn en kos av ham. En god mann. Mykt skjegg. Dype øyne.

Jeg opplevde ikke noe større oppstuss i løpet av den stunden jeg bodde der. Det må i så fall ha vært latterkrampe fra meg.

Folk er folk er mottoet
- og kommer ALLTID til å være det.

 Det viste seg at det ikke var siste utvei - som jeg skrev tidligere.

 Det var en ny begynnelse!

Takk til bymisjonen!

Gode minner om komplimenter

En av de første gangene jeg ble rørt av et kompliment er da jeg jobbet på et konditori i Skien.
Jeg var 17.
En gutt i klassen under kom inn døra og ba meg komme ut. Og ga meg en nydelig dokke.
Hvit hud, røde krøller (igrunn sånn skrekkfilmdokke)
Men. Han hadde ihvertfall tenkt på meg og kjøpt denne dokken til meg - fordi den lignet sånn. Dengang hadde jeg fine ordentlig røde krøller.

Det siste komplimentet fra en mann var for to måneder siden. Han var gammel, på opphold med kona i Vikersund. Jeg satt meg ved bordet - hadde sminket meg for en gangs skyld fordi jeg skulle ut med gubben og guttungen på tur i det blå.
Da jeg kom ned til frokost sa han. Så pen du er! Men, det var ikke det egentlige poenget. Neste gang, da jeg kom usminket og med håret på snei - så sa en dame : hakk`e du sminka deg i dag da.......
Da sa gubben og så meg rett i øya. "Du er akkurat like pen"

Det høres kanskje stusselig ut å fortelle om komplimenter og bare komme med to - men dette er de beste jeg har fått fra fremmede.

Som ikke var drita:-D