Tilbake på bakken (for ikke å si under senga)

Fanden. Opp som en løve, ned som en skinnfell.
Imurel (en slags cellegift brukt til mange tilstander) kjennes ut som om den tar knekken på meg fysisk. Å ligge ned midt på dagen og ettermiddag og natten. Kun avbrutt av litt husarbeid.

Men, jeg lurer litt på hva de klisne flekkene på kjøkkengulvet er. Jeg har planer om å investigere nærmere en av dagene. Foreløpig tar jeg på meg trygdetøflene og valser inn og later som ingenting. Ok, det er hygienisk der jeg lager mat. Gulvet er litt .....iffy som engelskmenn sier, og engelskdamer.

Bivirkninger meg her og der. Den ene dagen melder jeg meg som frivillig til å male kjeller. Den neste ligger jeg rett ut.

Her er en rekke stygge ord: ffih, d - medisin. osv. osv. Det verste for meg er å ikke klare å holde det jeg lover. Blir helt forstørra av å ikke gjøre det. Den dårlige samvittigheten oser.

Men jeg får konsentrere meg om de nære ting som MÅ gjøres.Sørge for reine klær,mat på bordet (som du ikke får slag av om noen år.) og lekelesing osv.

Og i morgen Halloween. Mangt og mye kan sies om Halloween, men guttungen får kle seg som skjellett og tigge og være frydefullt småredd uansett. Pappa er jo i bakgrunnen. Og jeg flyr hjemme mellom stue og dør ca 120 ganger. Og er tom etter 60.



En gang prøvde seg en mobb (som faktisk hadde fått alle sammen, noen opptil flere ganger)  og hadde bestemt seg for å lage noe k'dd. De sto ca 12 på trappa og hadde funnet på noe kvalm. Jeg lokket blikket med anføreren og han ga seg ikke. De andre sa: vi gir oss nå -vi går. . Men anføreren ble sittende og være sta. Jeg satte meg ned ved siden av ham - kikket ham inn  i øynene og sa - du er en god gutt. Og så forsvant han og. Ikke noe problemer siden.

Så dette innlegget ble om litt av kvart. Jeg må bare få si at jeg gruer meg og drømmer om gastroskop hver natt - i som jeg skal ta i november.

La meg bare håpe at det bare er bivirkinger og ikke noe annet tull. Visste du at å ha Chrons (det er kronisk, man blir ikke frisk av å kutte vekk tarmen) er som om å gå rundt og føle at du er i ferd med å få influensa omtrent hele tiden? Slitsomt. Ikke latskap. Ta meg på alvor.Vær så snill.

Det er ikke for moro skyld.

Påsans perler XIVIIIII (som vanlig - kan ikke romertall, så bare later som)

Snodig dag i går. Påsan gikk gjennom hele følelsesregisteret i løpet av noen få timer. Alt var i orden da vi gikk og la oss.

Jeg går og legger meg samtidig som Lineus. Han driver som regel og lurer litt inne på rommet sitt før han legger seg ned - også kommer han inn til meg - kryper under dyna og forteller. "Mamma, i dag skal jeg hjelpe deg å få sove....: se for deg det beste du vet. - Meg som svømmer under vann, og og og..... tar bomba oppi bassenget.

Hahaha, det var den siste jeg tok med meg inn i søvnen.

Dette med å tenke på det beste du vet har vi tatt på sengekanten hos Lineus hvis det har vært bekymringer om brann og tyver, venner som ikke er venner lenger osv.

Det funker. På begge to. Men særlig Påsan som tar bomba.

Beste skussmålet jeg har fått.

Påsan er sliten som alle andre om ettermiddagen. Men lekser skal til.

I dag var det skal vi si......en temperamentsfull Lineus som hverken ville spise mat eller gjøre lekser. Han fikk sitte på stolen med bøkene foran seg - og jeg satt i stolen ovenfor. Det endte med at jeg skjøv boka under panna hans (han lå med pannen på bordet)

Da begynte vi å flire litt, og etter noen runder til med "det er så urettferdig, jeg VIL IKKE og atter litt fliring - kom det.

"Mamma, hvorfor må du være så tålmodig"

(Svaret var en blanding av at jeg har god tid, og synes det er kos å gjøre lekser sammen. Samt at jeg vil at han skal gjøre sitt beste)

Han himlet med øynene. Jeg er sikker på at når det nærmer seg tenårene så får han øynene til å rulle hele runden rundt i øyehulen.

Det tok godt over en time å komme i gang

Serriøst

Påsans dypdykk perle

Vi satt ved leksebordet. Lineus satt og studerte øynene mine. Og sa. "Når du har briller på deg og jeg kan se øynene  dine - så er det som å se hele universet" (!)


Den får stå for seg selv

I full gang med julepresangene...

og ikke negativ EN gang. Jeg hiver meg over noe jeg ser kunne være passende til en av de 32 personene på lista (Det hjelper seg, den har vært oppe i 39) Eh. Ikke like stas med de som gikk ut av tiden for å komme av lista. Så kynisk er jeg ikke. Det er lov å fjase med det meste synes jeg - så hvis man skulle kjenne en viss kvalme - husk at det er galgenhumor.

Jeg finner ting som passer til den enkelte (synes jeg selv) og ikke koster de 1000 kr stk heller. Før så var jeg veldig opptatt av at det skulle koste så mye at det viste at jeg var glad i de. FEIL. Det beløpet finnes ikke. Heldigvis. Det er uendelig.

Så nå ser jeg potensielle julegaver rundt hvert hjørne:-) Kanskje til deg?

En ting er sikkert. Dette er mye koseligere enn å stresse som ei loppe.

Og....netthandel. Tommelen opp!

Påsans perler XIIV og Trines grus

1.
Kjakan satt og så på tv. Så hørte jeg fra kjøkkenet:" Auuuuu, også midt i de private delene!"
Det var altså en på barne-tv som hadde fått seg en trøkk.

OOOG, sa Lineus. Det var på nr. 1, ikke nummer 2. For foran er nummer 1 og bak er nummer 2.

2.
Påsan fant en av tegningene som det står "mamma, pappa - jeg elsker dere "og sa: Den kan ikke henge på kjøleskapet lenger - så legg den der du har lagt alle de andre."
Ikke vet han at en del av de har gått i det store arkivskapet. Og resten ligger i nattbordskuffen. Så denne får komme i nattbordskuffen. Litt hjerteløst å arkivere en del, men jeg får lage en perm til de andre. Fint å ha en regnværsdag:-)

3.
Her en dag så kjente jeg at jeg følte meg så mye slankere, for underbuksa satt så løst. Deilig følelse! Lite visste vel jeg at jeg hadde tatt på meg en av Geirs boxershortser. Vektnedgang meg i øra.

Ha en super dag (ikke ironisk)

Klemz (ironisk)

Absolutt ingenting.

I dag har jeg bestemt meg for å gjøre ABSOLUTT ingenting fornuftig (utenom å slepe meg bort på butikken og kjøpe noe middagsmat. Tøyvask, rydding og alt får vente. Jo, forresten. Kjakan trenger hjelp til leksene. Men utenom det: ingenting praktisk.

Hvorfor jeg forteller dette? Jo nå skal du høre. En sykepleier (de kommer til meg 1 gang i uka nå) sa at NÅ var jeg i god form - for hun så at jeg FRESTE rundt i byen en dag, og ei annen hadde sett meg på butikken.

Grunnen til at jeg FRESER rundt i byen var for å få gjort unna det jeg trengte (kjøpe noe som Lineus trenger, vanligvis) for å slippe ydmykelsen med lekkasje i full offentlighet.

Samme med ho på Rema.

I morgen skal jeg til frisøren, og da trenger jeg sikkert ikke å dra på gastroskopi i november - for da må jeg jo være frisk.

Sarkastisk hilsen Trine (som er i godt humør, faktisk)

Hæ? Julepresanger sa du?

Så har jeg begynt å tenke (obsessivt) på julepresanger igjen. Hvem skal få? Hva skal de få? Det må jo være noe personlig..

Hjelpes. Nå er julepresanglisten så lang at jeg VIRKELIG må kutte ned på den. Det går ikke lenger. Jeg vet. Jeg sier det samme hvert eneste år.

I fjor brukte vi 4000 av sparepenger og MYE av lønna på julepresanger. Det begynner å nærme seg vilt. I tillegg har vi jo bursdagen (hurra! - ikke ironisk altså) til Lineus i desember. Med alt det fører med seg av minions utstyr (siste skrik i år), leie av lokale, pølser, kaker og gaveposer.
(Hvem var den gjøken som fant på gaveposer, forresten?) Men, det var en digresjon


Hvordan kutter du ut noen? Vi har jo ikke blitt uvenner siden sist!

Det får koke ned til det aller nærmeste av familien, gode venner og de man er i juleselskap med.

Det er så vanskelig. Jeg tenker og tenker. Jeg får meg ikke til å si det heller. Men da har du problemet med at du sitter der med en gave i hånda på julaften, - og hjertet synker ned i magen fordi du har vært så GJERRIG.

På en måte er jo det å si ifra det også.

Noen som har en ide? Sjansen for at jeg har tenkt tanken allerede er stor. Og er motvillig mot den:-) BLUNKEFJES.

Jeg tror jeg fikk en idè. En blomst til noen familier (Det er faktisk tanken som teller) og presanger til resten.

En annen ting er at Lineus får fler og fler venner. Hvilket jo er tipptopp. I år skal han få lov å lage presangene til dem selv. En presang han satt mest pris på et år var en liten boks laget av en kompis med små skatter oppi:-)

Peace out

Ikke begynn med røyking.

For faen - det viser det seg at jeg har emfysem i den venstre lungen.
Ikke rart jeg tilbringer hele netter harkende og hostende som om lungen skulle komme opp.
Men, det er ikke noe som bekymrer meg så fælt for jeg har god lungekapasitet.

Så der har jeg igjen for rullingsen og Marlboro light i mine mer ungdommelige år. Det var den tiden forøvrig da jeg kjøpte opp til 15-30 flasker med pepsimax når det kom på salg. Stakkars Tine som alltid har hjulpet meg å bære. Uten et knyst. Og den dårlige samvittigheten har først meldt seg nå.


Det er lenge siden jeg sluttet, men jeg kunne fremdeles tenke å kjøpe meg en pakke rullings. I know, skikkelig harry, men harry er mitt navn.

Følelsen av å sitte i vinduskarmen med pepsimææksen (heretter kalt PM) ved siden av, og mobilen innen rekkevidde
Den som kunne sende TEKSTMELDINGER vet du....

Noe jeg nevnte i ett tidligere innlegg. Det var til stor nytte å ha det tilgjengelig da jeg sto og holdt på et vindu som hadde gått av den ene hengselen i 11 etasje som jeg da bodde i. I flere timer. Nirøykende, drikkende PM og ringte brannvesenet som bare lo av hele greia.

Jeg håper for guds skyld at ikke Lineus begynner å røyke. Eller noen andre for den sakens skyld. HAN forteller jeg at det er livsfarlig.

Men jeg er ikke av dem som står og roper at det er usunt ellers - det ville vært litt hyklersk i og med at jeg fremdeles savner røyken mener jeg.

Som et lite apropos kan jo nevnes at jeg i tillegg har fått tannkjøttbetennelse, som en følge av Chrons ( Som kan opptre hvorsomhelst i førdøyelsessystemet)

På den lyse siden kan jeg derfor si at jeg ikke trenger å være redd for tannlegeregninger lenger - det er nesten gratis.

Og HELDIGVIS er det langt fra alle som får emfysem. Du kan få det uten å ha røyket en sigg. Mamma for eksempel - hun røykte som en dampveivals, og lungene var omtrent det eneste stedet hun var frisk.

Da var DET sagt. Skulle ønske jeg fant frem til innleggene som ikke dreide seg om dritt igjen. Men, det blir gjerne sånn når det er hverdagen din og huset er ditt hovedtilholdssted. For mye tid til å tenke.

Peace out.

Påsans perler (igjen)

Han satt og gjorde lekser - og skulle til å lese leseleksen for meg.

Han trakk pusten dypt inn og sa: Jeg må bare gjøre meg stolt før jeg begynner. Og da han begynte så leste han som en prest.

Etter leksene sa jeg til han at det var en lur ting han gjorde, å trekke pusten og stoltheten inn før han begynte å lese.

Hørte du det? Jeg trodde jeg sa det inni meg.

Snodig type. Men det er flere av oss som kan puste dypt inn og tillate oss å kjenne på stolthet - kanskje sånn før dagen begynner?

Ha en god dag!

Ingen regel uten unntak.

Da jeg var ca 18. Nyinnflyttet til Oslo - ble jeg snaret inn av en selger til å kjøpe et abonnement på en gudsjammerlig lang serie om gud vet hva. Jeg klarte rett og slett ikke si nei.

Andre gangen jeg gikk på en abonnements-greie - så var det med fullt vitende - og fordi jeg ville ha min første mobiltelefon. En sak man kunne sende TEKSTMELDINGER med. Et vidunder!

Etter det kan jeg bare si stakkars det menneske som har forsøkt å presse på meg ett eller annet -etter et initialt høflig  - nei takk.

Så har det begynt....Jamen vil du at barna i Afrika skal sulte. Da er mitt svar JA

Bryr du deg ikke om din egen helse? Mitt svar er NEI.

rDet får være grense til opportunisme og kreativ salgsteknikk.

Men, i dag - etter det sedvanliget neiet som kommer automatisk av seg selv. Så kom jeg til den realisasjonen at her var det faktisk tilbud om noe jeg har tenkt på lenge (omega 3- høykonsentrert med blablabla og blablablalalala) Og jeg takket JA!!!

Faktisk etter nøye overveielse av fordelene, at det gikk an å si nei takk når som helst og at prisen var overkommelig. Jeg gir faen (unnskyld ordbruken) i hvor fortreffelig doktoren som har satt sammen kosttilskuddet er. At han jobber som OVERLEGE på ST. Olavs hospital. Alt det der er bare tullball i mine ører.

Selgeren var en ung mann, som ikke var anmassende. Det hjalp. Og jammen sitter jeg igjen med et kosttilskudd som jeg trengte - og ikke trenger å huske på å kjøpe -fordi det kommer i posten -til pre-demente som meg.

Det er en god selger for meg.

Men han hadde ikke trengt å si Trine så mye. Det er noe enhver selger burde holde seg for god for. Han kjenner meg ikke - jeg kjenner ham ikke - og vi har ingen intensjoner om nærmere bekjentskap. Derfor er gjentakende navnbruk ikke nødvendig og heller litt mot det for det for personlig.

Neste gang. Jehovas vitner. (Egentlig så er det en kort historie. Et vitne som fikk øyekontakt med meg - det var nok for å invitere til et spørsmål om - tror du på.......hvem det nå var. Mitt svar var etter nokså pågående oppførsel: JEG ER IKKE INTERESSERT! BRUK TIDEN DIN PÅ NOEN DU HAR EN SJANS TIL Å FÅ I GANG EN SAMTALE MED!

Hun repliserte: Det var er nokså forfriskende ærlig svar.

DET hadde jeg ikke ventet meg. Og jeg skammer meg litt ennå...

That kind of day...

- Poured the boiling water from the kettle directly into the Espresso box. Strong coffe you could eat with a spoon, if you so wished.

- Put my tights on, inside out. Seams clearly visible. I'm about to go to the grocery store,hoping no one will notice. I can't be bothered to put them on straight.

Still, i have done some good today. Started throwing stuff away after the flood in our basement some weeks ago. 

And the best is yet to come: when my boys come loudly in the door after work and school. And actually helping our son with his homework. That's quality time!

Now away, to buy som more espresso!

Kjære dagbok (Sang av Jan Eggum) Hopp elegant over dersom du ikke liker personlig. Indre hippie.Piercing.

I går la jeg meg klokken 1800. Kroppen verket. Jeg lengtet etter å lukke øynene og bare sove sove sove.

Det har blitt sånn etterhvert, gjennom årene. Det begynte med en liten lur på dagen. Det hjalp. Nå hjelper det ikke. Så jeg blir liggende. Sleper meg opp for å vaske tøy, lage mat og hjelpe påsan med lekser. Det siste er det mest meningsfulle jeg gjør.

Jeg er ikke deppa. I det hele tatt. Ikke en tåre. Kan ikke skylde på det heller. Bare så uendelig sliten.

Flommen i kjelleren førte til tanketomhet og handlingslammelse for min del. Jeg sørget for å få reddet klærne - og dett var dett.

Mannen jobber som besatt.På jobb og med å skyfle vekk ting. Jeg har dårlig samvittighet - men jeg KLARER ikke å mønstre opp energien til å gjøre noe som monner.

Skjerp deg da vel.

Jeg har brukt hele livet på å skjerpe meg. Det er bare noe jeg fastslår, og er ikke ute etter medynk

Jeg har kommet meg etter operasjonen. Dessverre var den ikke helt vellykket (som jeg har mast om i det uendelige) og jeg innser sakte men sikkert at å ha Chrons er kronisk. Det hjalp veldig å bli kvitt den svære ubrukelige, skremmende tarmen.

Allikevel er jeg ikke frisk.

Det gjør meg fly forbannet. Først NÅ innser jeg at det er kronisk. At sykdommen har sitt å si over kroppen selv om jeg ble operert. SÅ kommer en god dag - og da har jeg glemt det hele - og så kommer det sedvanlige tilbake og jeg blir igjen fly forbannet. Hukommelsen er en vekslende, flytende energi.

Ikke at det er noe jeg kunne ha gjort. Det måtte gjøres.

Så hva skal jeg gjøre? Skjerpe meg? Tenke positivt (Det er en klar vinner når det gjelder dårlige råd)

Nei. Ta en dag om gangen. Se på løvet som faller fra trærne kan være tilfredsstillende. Vite at du har gode venner. En mann som ville gjort hva det var for deg. Pynte seg litt på de dagene som det går. Og nyte at vi har en gutt som stortrives.

Jeg er heldig.

Jeg fastslår fakta, det er langtfra å tenke seg positiv.

Til slutt noe gøyalt: Jeg tenker alvorlig på å pierce nesa.  Jeg savner den lille diamanten som var en del av livet mitt så lenge. Gir blaffen om jeg er for "gammal"

Er det førtiårskrise eller? (Jeg har ikke råd til å heise opp puppene, noe jeg forøvrig ikke ville ha gjort om du pekte på meg med en pistol)

Jeg har begynt å kjøpe økologiske, bærekraftige klær som gjør at de som syr har bedre arbeidsforhold, fritid og lønn.

Jeg tror jammen jeg er i ferd med å finne tilbake til min indre hippie.

Peace out:-)