Flytur

På en av våre turer med London bussen (Ryan Air) så hadde vi, som man skal, lagt all løsøre vi hadde med, i bagasjehyllen.

Så begynte jeg å følte jeg meg litt frossen.
Som det omtenksomme medmennesket Tine er, tilbød hun å ta ned jakken til meg, som jeg takket ja til.

Jeg tenkte: det var da så jæ.... - sabla loete jakka har blitt! Jeg hadde sånn losjakke i filt som trekker til seg alt. Men jeg synes det kanskje var blitt litt i overkant i løpet av turen.

Jeg satte i gang med å plukke lo. Plukket og plukket. Brukte minst en halvtime. Når jeg gjør noe, så gjør jeg det grundig.
Til slutt var jakken tilnærmet perfekt. Fornøyd med meg selv la jeg jakken over meg og sakte begynte det å demre for meg;....var ikke jakken litt stor? Tung?

Joda, alle vet hvor denne historien beveger seg. Det var en mannejakke. (Til en som aldri kunne ha eid en sånn tape- klesrull, etter all loen å dømme)

Tine fikk hevet jakken opp igjen på plassen.Etter en mengde fnising og hysterisk latter, selvsagt. Og etthvert gitt meg riktig jakke som jeg syntes slett ikke var så verst allikevel, sånn til sammenligning med den jeg hadde sittet og plukket på som ei høne.

Får tro at fyren kjente igjen jakka si og ikke skapte ytterligere forvirrelse ved å ta med seg
en annen persons mer loete jakke (kanskje han ikke kjente igjen jakka si vet du:)

Litt sånn; ta en jakke og la den vandre.

Fun fact (?) samt Påsans perler.

1. Jeg ble operert i tarmen (pga Chrons sykdom) på DEN INTERNASJONALE DODAGEN 20 NOV.

Hæhæ. Ironien vil ingen ENDE (flaut smil) ta.

Hvis du ikke er særlig for søtsaker, så kan det hende du får kvalmefornemmelser. Kanskje like greit å hoppe over resten av innlegget.


Lineus var på full fart ut av døren,på vei til skolen. Han kom seg ned yttertrappa før han brått snudde og kom tilbake. Gjorde tegn til å skulle gi meg en klem. Istedenfor hvisket han meg inn i øra:" Mamma,jeg er glad i deg" og løp videre som om ingenting var skjedd.

Det var en god start på dagen!


I dag morges - Lineus og jeg snøt oss samtidig (jeg har ikke vært en eneste gang alene på do - føles det ut som - siden Påsan ble født) Det gir seg vel av seg selv snart. Håper jeg.
Jeg begynte å blø neseblod. Da spurte Kjakan."Er det sånn blod som bare jenter har?"

Lineus har lært å fingerhekle, og som et ledd i det daglige presang - regimet, hadde han heklet et halsbånd til meg.
"Mamma,du er fin,- selv om du ser ut som en hund."

Musikk. For spesielt interesserte?

Jeg synes musikk er plagsomt på radio, ipod og hvilke andre spillere vi måtte inneha (spør Geir)

Det må vel være en av de verste utsagnene man kan komme med.

Det er som en konstant summing, piping og skaper stress. Misforstå ikke - jeg liker musikk - men må begrense det kraftig og prioriterer derfor livemusikk.Gud bedre så kjedelig det er uten musikk i hverdagen.
Kanskje derfor jeg ikke føler meg som folk dersom jeg ikke har en bok for hånden til enhver tid? Bra substitutt. Bøker er også til å leve seg inn i.

Jazz har blitt greia mi. Forestill deg karakteren til Kristian Valen; mmmmmm Velkommen til jazzzzhjørna....mmm

Med kunstnerhatten på snei.

Det er ikke atonal samtidsjazz som høres ut som om alle spiller sin egen lille sang (ikke at det er noe galt å like det) - men Smooth Jazz.

Det er de som kaller det for heismusikk (skyldig selv - før min første konsert)
Men jeg skal hilse og si at jeg jeg nærmest ble blåst av stolen og tok lang tid før jeg landa .Musikken traff meg rett i magan. På en positiv måte da :)

Så, på min første konsert ble jeg da kvitt en nokså svett fordom.

To ganger har jeg vært på Smooth Jazz festival på Mallorca (eller Mallis som svenskene sier ifølgende pålitelige kilder)

Noe av det beste er at at folk er så inkluderende, det er lett å bli kjent med nye interessante mennesker fra mange forskjellige miljøer! Alt fra rikmannsfruer fra Dubai til drosjesjåfører fra London. Ved vår første festival så møtte vi 3 nordmenn/kvinner som hadde vært der før og hadde mer peil. Tine tilhører også den mer kunnskapsrike andelen.
De inkluderte og introduserte oss - vi ble aksepterte med en gang.
Allerede året etter dro vi på festival sammen.
Jeg vet at dette høres snobbete, pretensiøst ut. Men. Det er det så langt derifra. Jeg er bare glad over å ha blitt tatt imot med så åpne armer.

Den som kaller smooth Jazz heismusikk, burde ta seg en tur på konsert.

Pussig tidspunkt - slutten av april, begynnelsen av mai. Men det hindrer ikke Tine (bestevenninna mi gjennom 40 år!) og meg å ta med oss tynne sommerklær hvert år - vi skal tross alt til "Syden"

(Haha - en digresjon ; på Star Tour sine nettsider så er et av landa du kan velge å reise til "Syden" - det dukker opp på rullegardinlista når du skal prøve å finne en reise:-D

Dagene tilbrakt på terrassen var absolutt gode - som en mild norsk sommerdag. Nettene derimot - vi frøys og hakka tenner, og måtte drikke og drikke....kakao. Det er ikke ofte jeg drikker kakao - men dette er en anledning som byr opp til det.
Utpå natten - jeg hadde vel tatt meg en kopp eller to, så velvet jeg sidekvinnens kopp kakao (og det var faktisk kakao!) i fanget hennes, deretter ramlet den på gulvet og knuste. Hun brant seg takk og lov ikke.
En av de største gitaristene i jazzverden - Peter White, hjalp til å plukke opp glasskår fra terrassen. Ingen sure miner der. Jeg vet. Namedropping og bare bittelitt starstruck. Det er menneskelig det.

Etter 3 kvelder med konserter er det avslapping for resten av uken. Da er vi slitne og trenger å slappe av. (neida, ikke fyllesyke:) Man blir ikke fyllesyk av kakao. Jeg er fullstendig kake etter tre kvelder med så høy sinnstemning. Men, det er verdt det. Lever på det resten av året.

Stort sett tar vi oss en årlig tur til Pizza Express Jazzclub også, i London.
Favorittartisten heter Rick Braun, og det gjelder å kjenne sin besøkelsestid når han tar veien over dammen. Han spiller trompet. Høres kjedelig ut ikke sant?

- Legg til en helt vill trommis, verdens søteste og litt sjenerte men utrolig lidenskapelige bassgitarist og en gitarist som spilte i et band de fleste har hørt om - Simply Red. Til slutt en kar som heter Oli Silk på synth - en stor artist i seg selv.

Det som er så artig med Smooth Jazz miljøet er at det er ikke så stort, så det er litt sånn at alle snakker med alle. Om du er kjent artist eller trøgda går for det samme.

Folk er folk

Blunkefjes, ( Tone, Hilde,Tine)

Kl 0430

Klokken er 0430. Jeg er en morgenfugl. Men her går grensa - jeg var oppe for en en time siden

Om natten er det mange tanker som ikke er velkomne. Det som er noe jæ... med å være deprimert, er at tankene lysner ikke så kjapt dagen kommer.

Jeg kan huske fra da jeg var yngre hvordan det var. Jeg kunne ha grått meg i søvn, og allikevel så våknet jeg med et smil. Ny dag og nye muligheter and all that sh...


Sweet alert; (alt er ikke negativt vet du - selv om det er morsomt å lese om, blunkefjes)

Smilet kommer litt utover morgenen når jeg ser snuten til Lineus (ikke en hund, men sønn) og det morgenkrøllete ansiktet til Geir.

Det gjør det verdt all all "tidligoppsandelsen"

Have a nice one:)

Ungdomsopprør 2

Jeg har allerede skrevet om den utseendemessige delen av ungdomsopprøret mitt.

Første tegn til ungdomsopprør var da jeg var 16..

For det første; se for deg ei jente som går med George Michael seilerhatt på snei. Herrrrrrreguud.

Så .....lærte man å drikke. Første gangen burde vel man ha holdt seg for god for å drikke en halvliter potetlurium. Jeg burde vært pumpet, men fikk til det meste sjøl. La meg si det slik; jeg har aldri brukt parfymen "Anais Anais" igjen. Det skrives egentlig med en sånn fancy i men jeg får det ikke til rent teknisk så samma det.

Jeg har for moro skyld, når jeg har befunnet meg på taxfree - luktet på parfymen om igjen - og det eneste jeg kan kjenne er spy.

Så ble jeg tøff i trynet og rømte hjemmefra i tre dager til Langesund med ei venninne. Vi bodde trygt hos bestemoren og bestefaren hennes. (Men, som det gode jenta jeg faktisk var så fikk pappa beskjed om at vi var i Langesund, jeg ville ikke bekymre ham, det var kona hans jeg ville ramme)

Det er litt mer sinistert - så vi går videre med noe gøy.

Vi pyntet oss hver kveld, med body vet du sånn med hele armer, og som nå helst ville bli kvalifisert som undertøy. Med knapper i skrittet. Dressjakke,olabukse med oppbrett, høyt liv og belte. Så fine vi syntes vi var.

Det var det tydeligvis noen slubberter som syntes vi var også, for etter en god del påspanderte halvlitere (jeg liker ikke øl....i det hele tatt)  og endel potetlurium ble vi invitert på nachspiel. På veien dit ble jeg utfordret til å sparke inn et vindu og gjorde det!!! DET skammer jeg meg over den dag i dag. Jeg skulle vise at jeg var sååååå tøff. Anger, anger, anger.

Nachspielet var faktisk nokså uskyldig - vi hørte på musikk og preika. Litt mindre uskyldig ble det da han ene foreslo om vi skulle ta en brannbil som sto i nærheten på en tur? Hukommelsen min var på dette tidspunktet nokså sløret, men jeg synes å huske å ha sittet høyt oppe i styrehuset på en lastebil lignende sak.

I avisen dagen etter sto det at noen hadde tyvlånt en brannbil.

Ungdomsopprøret stoppet ikke med det. Men ulovligheter var jeg ferdig med. Det gikk mest i det utseendemessige - og fatter dro seg i håret over at uskylden til veslejenta hans var borte.

Lite visste han, at blant de som ser "skumlest" ut, med ringer og hår rett opp, tøffe tryner og klær, så banker (oftest) de mykeste hjerter. De som må kamuflere seg.

(Det skal sies at innerst inne så visste han utmerket godt at jeg var like mykhjertet som han selv- det så bare ikke sånn ut lenger)

Mitt ungdomsopprør - stilmessig.

Forestill deg fra den ene dagen til den andre: Trine Westbye, rødt halvlangt hår med korketrekkerkrøller.Neste - halvpønker.

Jeg var forelsket, den første ordentlige forelskelsen. Den som gjorde at jeg satt en halvtime ekstra på trappa foran kokkeskolen for at han skulle komme bort til meg. Han (vi kaller ham Per) kom nemlig med buss langveisfra og måtte også sitte og vente. Så slik ble vi kjent. Det var ikke grenser for hva vi hadde å snakke om, og det gjenspeilte seg vel på karakterene gjennom hele kokkeskolen også. Vi fniste og lo, sendte lapper til hverandre. Var skikkelig fjollete.

Problemet var det. Vi var tiltrukket av hverandre, men det var også en tredje person med som ihvertfall fra mitt synspunkt var et hår i suppen. (Suppen som jeg ikke var spesielt flink til å lage) Hans barndomsforelskelse fra gården ved siden av. Hun ville bare være venn. Var ikke interessert. Og det gjorde jo hans interesse desto mer intens.

Så der satt jeg da - kjempeforelsket og innså at jeg var den som lengtet etter han, mens han lengtet etter henne. Meg hadde han jo. Hadde jeg hatt noen fornuftige tanker i hodet da, så hadde jeg heller valgt å beholde vennskapet vårt. Men, jeg gikk på med ensporethet og skulle "vinne"

Så var det duket for skoleball. Det manglet bare en  kjole så ville jeg vært klar. Jeg var overbevist om at Per skulle være kavaleren min. Eh. nei. Det ble den skjønne "Helene" som fikk den æren.

I min fortvilelse tenkte jeg at nå er det nok. Jeg vil bli sett!! Jeg har alltid vært den snille kompisen som er til støtte.

Desillusjonert gikk jeg til frisøren. Ba henne farge håret svart, omtrent skinne det - men med en laaang rød lugg. Til slutt barberte hun et peacemerke inn i bakhodet mitt - og farget det grønt.

Som rosinen i pølsen toppet jeg det hele med å få satt inn en øredobb i nesen

(Frisøren, som aldri hadde gjort det før, syntes det var en artig ufordring - og den kom veldig på skeiva, så den så ikke helt riktig ut - og da jeg senere gikk til et ordentlig piercingstudio så krevet han å få telefonnummeret til frisøren som hadde gjort det, kjeftet henne huden full og ba henne aldri gjøre det igjen - fordi - hvis gjort feil kunne det få farlige følger)

Etter å ha shoppet inn passende klær (langt svart skjørt, tilhørende topp,og militærstøvler) så var det ball.

Jeg fikk oppmerksomhet.  Pappa som skulle komme og hente meg etter "makeoveren" stoppet bilen, nektet å ta meg med og kjørte videre. Forståelig nok.

Stilen holdt jeg på i noen år til. Frem til jeg var 20 var jeg på det mest ekstreme, og så fislet det ut etterhvert. Jeg husker jeg tenkte; Nå vil jeg bli normal. (i klesveien i det minste)
Det var en lettelse .Jeg gikk og kjøpte en jakke som var i tiden da.

Dette var den utseendemessige delen av mitt ungdomsopprør. Alt som lå under og sydet - det får bli et annet innlegg som jeg får se om jeg tør å poste.

Påsans perler- igjen

"Mamma, hvorfor har du ikke skjegg lenger?)

Jeg må si jeg har en oppmerksom herremann. Jeg hadde dagen før vært hos skjeggemannen og fjernet det.

I dag morges fant jeg dette på hodeputen: Jeg er så stolt på Påsans vegne at jeg holder på å sprekke. Tilgi meg og hopp glatt over dere som synes at skryt av poder er kjipt (og det er helt greit spør du meg, en ærlig sak)

Ukens perle fra Påsan.

Avskjedsklem

Hver morgen har vi avskjedsklem før skole, jobb og......ingenting (hahahaha, haha, neida) 

Ble bare litt for fristende å fremstille det sånn.

Joda, først så gir jeg Lineus en klem og forsikrer han om at jeg er glad i ham. (Lurer på hvor lenge det går jeg....)

Så gir jeg Geir et kyss og Lineus stiller seg imellom oss - så det blir en trippel kos.

"Jamen mamma - hvis det blir to trippel koser da - blir det seks kos?"

Jeg håper at Påsan ikke sa det sånn på skolen.

Varierte arbeidsoppgaver (fremdeles Oslo)

SFO'en jeg jobbet på var på vei til Huk - vi skulle gå tur - kaste stein i havet og generelt sett bare tusle rundt. Huk er et populært turområde - vi var ikke alene.

I rasende fart kom en syklist nedover en sti. Bråstoppet foran meg og spurte: Vil du slikke meg på øyet?

Det er vel et av de mest absurde øye-blikkene (haha, liksom) jeg har opplevd. Det viste seg at det ikke var noe mer mystisk at han hadde en flue i øyet og at det skulle være en utmerket måte å få ut uhumskheter på.

Jeg gjorde det ikke. Meeeen, jeg pirket litt rundt i øyet hans og prøvde å få fatt i fluen, uten hell.

Han takket høflig og syklet videre.

Jeg var så rød som en peon.

Advarsel. Meget personlig, og ikke noen gøyal artikkel.

Motivet mitt for å legge ut denne historien er enkel

I mange år har jeg vært flau og skamfull over det som skjedde. Spør meg ikke hvorfor, det er ikke logisk. 

Også er det kanskje en delvis forklaring på hvorfor jeg er litt pussig. Det er ihvertfall ikke for å skape blest om meg selv - komme med en sensasjon for å gjøre meg interessant. Jeg er mer enn interessant nok uten en sånn historie (hoho)

Trenger ikke noen "synes synd på - stakkars deg" Jeg VAR mer enn nok kapabel til selvmedlidenhet selv.Ferdig med det nå. Men lever med ettervirkningene - som jeg ikke har kontroll over. Det kommer som kastet over meg en gang i blant. Hjernen lever sitt eget liv.

I barndommen - da vi bodde i Skien - bodde vi i et trygt og godt nabolag. Naboene satt ute og jugde stadig vekk og alt var så uskyldig. Vi var ute og lekte hele dagen lang. Jeg var 13 år.

Barndommen var ikke en dans på roser. En kveld jeg gjerne ville komme meg ut av huset, valgte jeg å gå en tur - klokken kan vært rundt 1900, jeg tenkte at jeg skulle gå en runde rundt bydelen og lekte med tanken på å være uskikkelig og kanskje ta en tur innom ungdomsklubben, noe jeg absolutt IKKE fikk lov til den kvelden. Også jeg som vanligvis holdt meg til reglene slavisk, redd for reprimander som jeg var. Her har jeg et behov for å påpeke at faren min var det snilleste mennesket i to sko. Det var stemoren som var problemet. Hun må ha vært psykopat, uten at jeg klarte å sette ord på det den gangen.

Det var et nettverk av gangveier rundt nabolaget vårt som gikk innom og rundt  hele bydelen. Det var godt å komme ut i frisk luft - dette var på vinteren. Et stykke bak meg så jeg en person. Ikke uvanlig at flere er ute og går om kvelden. Etter å ha gått en stund fikk jeg en ekkel følelse. Prøvde å ignorere den og gikk litt raskere. Dette var jo midt ute i skaukanten og ikke et hus i nærheten.

Til slutt skjønte jeg at personen var etter meg. Jeg løp ned en snarvei og opp en bakke på vei til et nabolag.
Jeg kikket bak meg - og til min store lettelse så jeg at han gikk ned en sidevei - så jeg slakket av på farten og hjertet roet seg. Så hørte jeg knitring i snøen bak meg .Jeg var blitt stukket ned og det var gått hull på lungen, så jeg brukte den siste pusten til å rope på hjelp.

Dernest ble jeg fylt av en stor ro - dette kommer til å ordne seg. Var ikke redd mer.

Et par i blokken ved siden av trodde først at det var ungdom på fylla, men tok seg en tur ut på verandaen allikevel. De skjønte alvoret og ringte etter sykebil. Og hadde det ikke vært for dem så hadde jeg nok ikke vært her i dag.
På sykehuset ble jeg vellykket lappet sammen. Jeg hadde råflaks - kniven unngikk hjertet.med kort margin. Flaks.

Den tidens psykiatriske behandling i tiden var å ta opp forløpet på kassett.(Altså en stund siden:) Jeg måtte ligge ned tre ganger om dagen og høre på hva som hadde skjedd fra a-å.

Psykiatere nå klasker seg i panna over en sånn behandling. Det eneste den gjorde var å befeste handlingen som en slags film som automatisk ruller og går hvis jeg går ute i mørket. Hvilket jeg ikke gjør alene.

Det skal sies at jeg ikke blemmer dem for det - de handlet etter beste mening, og var den tids rådende behandling.

Når det gjelder "gjerningsmannen" så var han en 14 årig gutt som bodde på barnehjem. Han syntes at jeg lignet på moren bakfra  (og det sier jo litt)- og derfor tok han det skjebnesvangre valget også for seg selv.

Jeg skulle ønske det ugjort, men bærer ikke nag til ham. Håper han fikk ordentlig hjelp og at livet har fart vel med ham.

Så jeg har et Harry Potter merke på ryggen:)

Vaskekjerring

Da jeg flyttet for meg selv for første gangen i Oslo var jeg 19 år
(Bodde for meg selv et annet sted først)

Etter å ha vært på Arbeidskontoret var det ingen annen utvei enn å gå på sossen å søke hjelp.

Jeg hadde ingen utdannelse,(*) eller arbeidserfaring .
Jeg fikk en garanti fra sosialkontoret om at husleien ville bli betalt - og jeg flyttet inn i en hybel på Montebello i Ullern bydel. Beste vestkant..Det var også et sted å putte et menneske som ikke engang fullt ut forsto hva et universitet var. Det var helt utenkelig å engang leke med tanken. Det var for middelklassen. De som dro på sydenturer, hadde hytter og sto på slalåmski.

Jeg gjorde hva jeg kunne for å tjene litt ekstra, fikk en avtale med en dame på Ullern med å vaske huset en en gang i uka for 300,- kroner. Digresjon: hadde også vaskejobb hos ei dame på Majorstua - som kalte en spade for en spade)

Første gang jeg banket på døren til damen på Ullern - etter usedvanlig mye frem og tilbake for å finne det j...sabla huset, så ringte jeg på. Ut av døren kom en velpleid mann - han så nokså beklemt ut og ropte til kona inne i huset;" Kjære, nå har vaskevenninen din kommet" Bare det var verdt turen.

Det var ikke mye til vennskap. Jeg pleier ikke å sette de som er på besøk hos meg til å vaske dassen.

De hadde tre unger som summet rundt meg som utrolig irriterende mygg, mens jeg vasket. De satt på støvsugeren (og kranglet selvsagt om hvem sin tur det var) og jeg holdt på å gå i frø. Med et j...sabla stivt smil om munnen, man ville da beholde jobben.

Jeg har forresten også en vaskevenninne; vaskemaskinen min. Hver gang jeg går ned i kjelleren og noen lurer på hvor jeg går hen sier jeg med en kjærlig mine, .; Jeg skal ned i kjelleren til vaskevenninnen min. Hun er trofast. (Men ikke så trofast som Tine:)



*Jeg har forsåvidt utdannelse, tre år på kokkeskole - tiden brukte jeg på å være forelsket, fnise og innse at kokkeskole ikke var noe for meg - men jeg fortsatte i mangel på noe bedre å gjøre. Da jeg skulle slutte - så sa læreren min: " Jeg ser ikke for meg deg på en fin restaurant,men en kafe på EPA, Domus, eller et gamlehjem hadde vært fint for deg"
Jeg tok meg ikke noe nær av det - det var gudsens sannhet.

Om å bo i 11 etasje.

Da jeg var 27 kjøpte jeg min første leilighet.

33 kvadrat med bad, gang, kjøkken, stue og sovealkove. Jeg var så stolt som ei høne.

I begynnelsen var jeg redd for å stå foran vinduet og se ned - fullstendig skrekkslagen over hvor høyt opp jeg befant meg.

Senere ble jeg tøffere i trynet, - sto ved vinduskarmen og røyka ut av vinduet. 

Forestill deg det ene vinduet som åpnet seg utover - som en verandadør. Og at den ene hengslen på vinduet gikk av.Jeg fikk den ikke på igjen! Det skjedde en dag jeg sto der og koste meg. Heldigvis lå telefonen, røyken og pepsi maxen i vinduskarmen, så hadde jeg ihvertfall noe annet å finne på mens jeg sto og tviholdt på vinduet. Den balanserte dietten var et resultat av prioritering.

I to samfulle timer. Med venstrearmen tviholdt jeg på vinduet og med høyrearmen ringte jeg først politiet. De skoggerlo og frasa seg ethvert ansvar. Dernest brannvesenet. De hadde den samme innstillingen. Vaktmesteren var ikke å få tak i. Jeg så humoren i det hele jeg også - for denslags hendelser føler jeg ofte er forbeholdt meg.

Heldigvis for meg så hadde jeg rullet ferdig rullings - og sto der og røyka nervøst, mens jeg kikket ned - for vinduet mitt var rett over inngangspartiet i blokka - jeg kunne ikke bare slippe det - for da hadde sannsynligheten vært stor for at jeg hadde fått et liv på samvittigheten.

Til slutt kom jeg på at stefaren min var vaktmester litt lenger opp i lia - og takk alle guder for at han kom og reddet situasjonen. 

Som en tilleggsopplysning kan jeg nevne at høydeskrekken ikke ga  fullstendig i løpet av årene jeg bodde der, hvilket resulterte i at vinduene ALDRI ble vasket på utsiden.

Innsiden derimot var glitrende reine.

Om å ta t-bane på 17 mai

Jeg har alltid likt å gå med kjoler
.
Den aktuelle nasjonaldagen det er snakk om, hadde jeg gått til innkjøp av en lang blårutete selekjole med tilhørende cardigan. (ok, husk at dette var på 90 tallet, det bør taes med i betraktning før du dømmer meg nedenom og hjem)

Jeg hadde litt dårlig tid på morgenen, stelte meg som jeg pleier. En prosess som tar tid. - Ikke at det hjelper noe særlig, men likevel. (og jeg er ikke ute på fisketur her - for å få komplimenter som "fina" - "vakringen" og lignende ubehageligheter)

Joda, jeg slang på meg kjolen, følte meg ganske fin og hastet avgårde. Unødvendig å fortelle at t-banen er tjåkfull på en sådan dag. Ille nok til vanlig, men uutholdelig på 17 mai.

Så oppdaget jeg at jeg hadde kjolen på meg bak frem. Herregud,så flaut, det så unektelig litt pussig ut. Senere har jeg kommet til den realisasjonen at folk ser like lite på meg som jeg gjør på dem.. Helt upåaktet hen gikk det ikke allikevel, da jeg dultet bort i sidemannen for å få av meg cardiganen og snudd kjolen riktig vei. Riktig fornøyd med meg selv. Jeg er en som får tinga gjort - liksom.....

Det ble den siste nasjonaldagen jeg HÆLTE å dra til byen. Høytidsfølelsen kom like gjerne foran tv fant jeg ut. I joggebukse og med en ekstra god middag på tapetet. Spaghetti med KJØTTDEIG
( O luksus) og ketchup. Ref. innlegget om å bo i 11 etasje.

Etter at jeg ble en del av en familie (jeg som ikke skulle ha barn, jeg var fast bestemt, ikke noe gærent med de, men ikke for meg.)

Det snudde for meg - jeg velger forresten å tenke på at vi fikk et menneske å ta vare på. Høres litt mindre kjæledyraktig ut. Barn er mennesker som trenger veiledning til bli uavhengige.

Nåh, det var en digresjon. I disse dager så gleder jeg meg til 17 mai. Se barn (jeg faktisk kjenner) i barnetoget. Aktiviteter på skolen etterpå.

Forresten. Før Påsan begynte på skolen syntes jeg det var helt meningsløst å stå og glane og rope hurra til andres barn. Mulig jeg tråkker på noen ømtålige 17 mai tær nå, men skitt pommfritt.
(Alle får jo nye sko til 17 mai allikevel, så de er såre fra før av)

Sjøl skal jeg gå i utgåtte støvler. Eller joggesko.De er så fine og turkise.

Ok. Slutter nå.

Hurra, gratulerer og alt det der:)

En hakkete CV (noen som vil ha meg- halvannen time i uka - tiden jeg bruker på å blogge)

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at dette innlegget kan misforståes og at hjelpen jeg har mottatt har kommet rekende på en fjøl - at det har vært enkelt. Jeg anser meg selv som kjempeheldig som har fått hjelp når jeg har trengt det. Men, at det har vært enkelt å få det er ikke rett.

Årstalla er ikke så viktige - som ei venninne ville sagt - det var fra attenhundrepilogbue.

13 år gammel begynte jeg såvidt å legge på bokomslag på jobben til fattern som var på et bokbinderi.
Den varte ikke lenge gitt - jeg var livredd den nokså ustabile sjefen.

16 år(frem til 18) gammel begynte jeg å jobbe på et bakeri - la oss kalle det Bakeri Bollesen. Et anerkjent bakeri, godt gammelt navn - men sjefen var ikke i den samme virkeligheten som oss andre. Han hadde blant annet dobbeltseng på kontoret. Og regelmessig besøk av en kvinnelig advokat deri.
Gudene skulle vite at han hadde behov for advokat etterhvert, men det på en litt mer praktisk måte.

Sånn foruten de gangene da Bakermester Bollesen spurte om jeg ville ta meg en tur opp i annen etasje, etterfulgt av et klaps på baken - så trivdes jeg i jobben.
Jeg gjorde alt fra å smøre høye smørbrød-ikke rart rekesmørbrødene var høye - det lå jo en desiliter majones under.
Til å frityrsteke kylling. (var både bakeri og gatekjøkken)
Og vaske dasser. Ikke glem dassene.

Syklet hjemmefra klokken 0500, vasket nevnte dasser og støvsugde til klokken 0800, bakte, smurte, solgte og smilte til klokken 1700 i helgene, og etter skolen frem til klokken 2000 på hverdager. Husker jeg følte meg dønn rik da jeg fikk lønn på 3-4000 kroner. Kontant selvsagt.

Neste jobb var på et motell oppi gokk, da var jeg 18. La oss diplomatisk si at det var et sted som "slike punkere" (som en eldre herremann sa da jeg gikk av bussen) ikke helt passet inn. Et sted FRP var lightversjonen.
Hadde jeg hatt fletter og røde kinn, så hadde jeg nok fortsatt vært ønsket. Jeg ønsket det slett ikke lenger etter en av kokkene stengte meg inne i fryserommet. (Jeg som så idealistisk hadde tenkt å omvende dem!) Jeg var livredd. Effektiv måte å få meg til å slutte på.
Forresten, jeg har intet imot jenter - eller gutter for den sakens skyld - som har fletter og røde kinn. Bare så det er sagt:)

Jeg prøvde meg også som dagmamma - nydelig unge, men knall kjedelig. Spade for spade.

Så var det sossen og arbeidskontor, arbeidsmarkedstiltak og kursing en masse. I Oslo.
Heldigvis for meg fikk jeg utplassering på et sted jeg virkelig passet inn, som den litt annerledes typen jeg var.
Jeg fikk jobb på samme  SFO/Svømmehall (hohoho!) med en gang utplasseringen var over. Der jobbet jeg i ca 7 år.

Etter en rekke sykemeldinger så gikk det ikke lenger,men bydelen jeg jobbet i hjalp meg å komme meg videre - lærte meg opp som sekretær på barnevernskontoret i bydelen - og ga meg fast jobb på et sykehjem i nærheten. Jeg fikk verdens beste sjef, vi ble venninner - og er det den dag i dag . Så hadde det ikke vært for henne hadde det vært fullt mulig at jeg hadde tørket inn av kjedsommelighet.

Så skulle sykehjemmet konkurranseutsettes (djevelens verk) og det var bare å se seg om etter en ny jobb.
Som flaks var tok jeg mot til meg og søkte på en jobb som konsulent i Utlendingsdirektoratet. Ble invitert på intervju. Syntes det gikk bra. Hørte ikke noe mer fra dem - tenkte shit pomfritt - de kunne jo ha tatt seg bryet med å svare meg ihvertfall!
Samme dagen jeg ga opp (faktisk) så dumpet det et brev ned i postkassen fra UDI. Var så vidt jeg gadd å åpne det opp. Så viste det seg altså at jeg var den heldige av ca 300 søkere som fikk jobben. Det er jeg stolt av den dag i dag. Har ikke akkurat vært velsignet med en ukrenkelig sjøltillit opp gjennom årene.

Endelig hadde jeg en jobb som jeg helt og holdent hadde klart å få tak i selv, uten instansers hjelp. Og bra betalt var den og. (Alt er relativt, men jeg var kommet til himmelen)

Jeg trivdes godt ved UDI, jobbet der i tilsammen 7 år. Utrolig mye sykemeldt. Uker, måneder. Men de holdt ut med meg. Ga meg muligheter til å utvikle meg videre. Å jobbe der ga meg den selvtilliten jeg så sårt hadde manglet. Uansett hvor godt jeg likte jobben og hvor godt likt jeg var, så gikk det ikke lenger - jeg måtte slutte pga alt fraværet.

Dernest var det tiltak på Jobbintro. Der jobber det fine mennesker både i tiltak og som personale.

Så, til slutt uføretrygd. Det var et j...sabla nederlag, men samtidig en lettelse. Jeg var faktisk lettet over å få minstepensjon.
Velsignet følte jeg meg den dagen da det dumpet et brev ned i postkassen fra Statens pensjonskasse - at jeg hadde krav på ytterligere pensjon fra dem. DET var jeg nemlig ikke klar over da jeg søkte uførepensjon.

Så - ALT dette har jeg jukset jeg meg igjennom- for å gå få den forjettede uføretrygden som jeg har hørt blir hevet etter deg. Jeg hadde planen klar fra ungdommen av - var vel den første NAVèr, Startet jeg trenden? Jeg håper alle skjønner ironien.

Badevakten som ikke kunne svømme

 Helt korrekt. Du leste riktig.

På skolen der jeg jobbet 80 % som assistent på SFO, klarte lederen å overbevise rektor om at jeg var rett for badevaktjobben, selv med manglende svømmeegenskaper.

Jobben var å stå på kanten og følge med som en hauk på ungene i bassenget.
Det gjorde jeg med det dypeste alvor. Vannet rakk meg til toppen av låra. Og jeg har ikke akkurat lange bein. Og førstehjelp kunne jeg. Så rektor så mellom fingrene med mine svakheter.

Det skal sies at før jeg gikk over i en annen jobb, så var jeg badevakten som kunne svømme. Jeg brukte mang en kveld i bassenget (som jo ikke var spesielt skummelt dypt) på å øve, øve og øve.

Jeg er  ikke veldig komfortabel med å bade i sjøen.Kommer aldri til å bli en mester. Blir mest vassing. Men å svømme i et ferskvann, på dypet (okei - litt dypt) det er greit. Spør meg ikke hvorfor, - logikken er for perlehøns.

Rulletrapp og verdighet

På 90 tallet hadde jeg en hang til lange kjoler og skjørt som jeg har nevnt. Jeg gikk ofte på butikker som var "spesielle" (siden jeg var så saaaabla spesiell, mener jeg) Med navn som Bonaparte, Shangri La og lignende. Jeg var en blandings mellom hippie og pønker. Trodde jeg ihvertfall.

For å komme hjem fra jobb, så tok jeg t-banen fra Stortinget stasjon. Der er det det en laaaaang rulletrapp. Jeg hadde på meg lange flagrende gevanter. Du aner kanskje hvilken vei dette bærer.

Jeg følte meg så fin, hodet høyt hevet - jeg var glad (!) Steg på rulletrappen. Det skal ikke mye fantasi for å forstå hva som skjedde da jeg kom til bunnen. Skjørtet (som var dritdyrt og jeg hadde spart til) ble spist opp av rulletrappa.

Helt desperat dro jeg til meg skjørtet helt til det revna et veldig godt stykke opp. Fikk endelig samlet meg sammen - og takk alle guder for at jeg hadde sykkelbukse under (du vet - er man "fyldig" er det lett å få "Chubby burn" - altså sår på låra når man går ute lettkledd om sommeren) Jeg takker alle guder for den dagen de begynte å selge sykkelbukser.

Heldigvis for meg så har jeg en innebygd evne til å overse sannheten der og da - jeg bare vandret videre med hevet hode og latet som om ingenting hadde skjedd. Helt uberørt.

Funket for meg da- og i mange situasjoner senere. Først da jeg kom hjem tillot jeg meg å gremmes.

Haha, har gremmet meg mye:)

Nå har forresten moten fra 90 tallet kommet tilbake for fullt - og jeg gremmes! Ikke over de søte ungdommene som det er nytt for, men for de på min alder som går med platåsko og lange skjørt.

Been there - done that - got the "skjørt"

Forelskelse og samlemani.

Forelskelse

Her forleden kjøpte vi ny komfyr, vaskemaskin og tørketrommel. Jeg gikk i lykkerus i flere dager. Overfladisk, javel - men den eneste følelsen det kan sammenlignes med er forelskelse

Jeg studerte alle bruksanvisningene til jeg kunne de utenat (ok, ikke de på estisk,tyrkisk, polsk og marsipansk. Ref. innlegget vesentligheter og uvesentligheter)

Ukesmenyen har ikke blitt mer spennende akkurat. Pølsevannet til de kortreiste pølsene koker veldig fort opp! Tilfredsstillende.

Her er uintressante bilder av nyinnkjøpene. Hvis det gleder noen andre enn meg, er det bekymringsverdig, med mindre man trenger råd over hvilke hvitevarer som er å anbefale.
Insert reklame her:

Ok. Jeg prøvde ihverfall. Blir ikke noe bilder her, for jeg er en total idiot når det kommer til denslags.
Igjen henviser jeg til Frk. Spissmorkel. Hun får nok sving på sakene.

Samlemani

Du vet de programmene på tv - f.eks  kupongjegerne som samler sammen kuponger og kjøper mat for de - de samler og har i permer sånn at de kan kjøpe 50 glass suragurk og 100 pakker med krutonger.

Det duker jo litt for et pussig kosthold, men dem om det. De er programmert sånn at de MÅ ha det fordi det er nærmest gratis (hvis de er flinke kupongjegere) Til slutt så ha de lager full av dopapir og bleier. (En person jeg så sparte på bleier. En tenåringsgutt. Han hadde absolutt ikke bruk for det der og da - men det kunne jo hende en gang i fremtiden) I USA er det greit at det går an å bruke kuponger, hvis man er fattig, en slags utvei.
I Norge derimot, så har vi ikke det systemet. Men SALG det er det stadig vekk.

Det har resultert i : 44 pakker kaffe (kostet meg bare 440 kroner) Kjenner at antallet 44 er utilfredsstillende og jeg må derfor gå til innkjøp av 6 pakker til for at det skal stemme oppi hodet mitt. Meeeen, Kan likegodt kjøpe 1 pakke ekstra (eller 5) slik at tallet 50 holder seg konstant. Geir har gitt meg forbud. Det skal jeg prøve å respektere. Blunkefjes.

Pasta - har minst 5 pakker i skapet til enhver tid. (altfor lite, kjenner jeg)

Dopapir. Føler meg ikke komfortabel dersom vi ikke har en sekk stående.(Hohoho, en bivirkning av å ha Chrons, muligens)

Mykningsmiddel: Kjøper de kassevis på salg på ICA. 12 stk  for 120. Tar gjerne to kasser i slengen. (Det hender også at jeg snikkjøper enkeltflasker hvis det er salg andre steder. Må jo supplere så kassene er fulle til enhver tid.
Ikke si det til Geir:)

Shampoflasker, balsam, dusjsåper,deodoranter (12 for øyeblikket )og ymse vaskemidler. Dette fyller opp flere hyller i høyskapet oppe på badet.

Skapene er fulle, klærne har aldri vært renere og tørrere. Pølsene er gode og varme. Hverdagslykke. (forøvrig et ord jeg misliker dypt, så hvorfor bruke det? Aner ikke)

Noen som sa OCD?  Isåfall liker jeg det. Fred i sjelen.Det er mye penger å spare på psykologkonsultasjoner på så vis.

Om å være feit (og å velge den feige veien...)

Tittelen sier vel det meste.

Jeg ble slankeoperert for snart 9 år siden. Metoden var Gastric Bypass . Nedenstående er sakset fra Aleris overvektsklinikk.

"Ved en gastric bypassoperasjon blir en stor del av magesekken og en del av tynntarmen koblet vekk. Kirurgene lager en liten lomme (ca. 20-30 ml) av pasientens opprinnelige magesekk og kobler resten av tynntarmen på den «nye magesekken». Dette gjør at pasientene får en tidlig og vedvarende metthetsfølelse. Etter slankeoperasjonen er magesekken svært liten og man må spise små og hyppige måltider. Tarmen tar til seg mindre næring fra maten og toleransen for fett og sukker reduseres. Slankeoperasjonen medfører også forandring i nerve- og hormonsystemene som gjør at sultfølelsen og trangen til å spise for mye reduseres.

Det er en av de bedre avgjørelsene jeg noen gang har tatt. Jeg gikk ned 56 kilo - det var et helvete mens det pågikk. Jeg var konstant sulten, men hadde ikke plass til mer mat. Grein og grein uten å skjønne hvorfor.
Jeg klarte å holde vekten med å justere litt frem og tilbake i 8 år.

Det er ikke som mange tror - at det er en fribillett for resten av livet til å spise hva du vil uten å få konsekvenser av det. Det er fullt mulig og nokså vanlig at lommen utvider seg og du får plass til normale porsjoner mat. Så det gjelder å passe på.

En annen variant er de som har ut av seg: jeg klarte det selv jeg. All respekt til de som har slanket seg mye og klart å holde vekten.

Men, det var ingen andre enn meg selv som la om kostholdet og la meg frivillig under kniven. Det var litt av en sjanse å ta, nokså modig - om jeg skal si det selv.

Jeg har saktens slanket meg mye på "egenhånd" gjennom hele livet. 12 -25-35 kg. Og så tilbake til utgangspunktet når overspisingen fikk overtaket igjen. (utgangspunktet - og mye mer)

Etter snart 9 år er jeg overvektig igjen. Det gjør meg flau - har ikke lyst til å se folk i øynene, møte på folk jeg ikke har sett lenge. På et år har jeg gått opp 15 kg. Helt utenkelig for et år siden, men sterke medisiner og bivirkninger har økt både apetitt (er fullstendig glupsk, ser meg ikke berga - som de sier i Horten)

Prednisolon (kortison) i store doser er djevelens redskap. De er kjente for bivirkninger som vektoppgang. Som medisin er det som å tisse i buksa for å holde seg varm. For med en gang jeg slutter med de, så er problemene med tarmen tilbake.

Det som står i hodet på meg nå er at jeg vil tilbake til utgangspunktet, - fordi det er tungt å være tung. En litt  mer lummer grunn er at jeg skammer meg over å ha sluppet taket.Og - er det forfengeligheten og følelsen av å ikke være bra nok som frembringer ønsket?

Det eneste jeg vet er at jeg er akkurat den samme inni som jeg har vært hele tiden -tynn eller tykk.

Fedme er en av tilstandene som fremdeles er helt ok å mobbe. Man blir tillagt egenskaper som lat, uten evne til sjøldisiplin
Er det noe jeg har så er det disiplin. Uten standhaftighet hadde jeg ikke sittet her og tastet.

Da jeg var på det tyngste - ble jeg ropt etter på gata: DØH....kom deg vekk fra fortauet di smellfeite kjerring - du tar opp plassen...

Det rare er at noen  tynne(spesielt typen ovenfor) er meget fornøyde med seg selv , de synes de innehar egenskaper som gjør at de klarer å holde vekten helt av seg selv, - de tror de spiser sunnere enn de gjør og at de har bedre selvkontroll og skryter av det.

Vi har alle våre livsløgner. Det er godt mulig å være innfeit. (skrev hun og godtet seg:)

Så om du er tykk eller tynn eller noe midt i mellom. Du er deg.

Gamle foreldre

En gang spurte en lege meg (du vet, jeg har vært hos plenty av de): Hvorfor har du ikke fått barn før?
Mitt svar: fordi jeg ikke hadde funnet noen jeg ville ha barn med.
Han ble overrasket,sa at han aldri hadde fått et sånt svar før.
(Da har du levd et beskyttet liv spør du meg)

Det skal også sies at han ikke visste hva ¨å være kalvbeint er - så forestill deg meg stående med beina ekstra kalvbeint, gående klomsete fremover og prøve å forklare. En artig type. Engelsk.

Men, det var ikke emnet.

Jeg ble mor da jeg var 38. I seineste laget synes mange. Det har gitt seg forskjellige utslag opp igjennom åra som har gått.

Jeg skjønner hvorfor man er på høyden forplantingsmessig i tjueåra. Da er du på høyden reint fysisk og klar for å gi jernet.

Husk nå at jeg snakker for meg selv.

Men, det har sine fordeler å være mer moden (som man så diplomatisk sier) La oss kalle en spade for en spade og si gammal.

Jeg må bare tenke meg j...nøye om for å komme på hvilke fordeler. Jo, etter det første halve året som jeg skrev om om i et annet innlegg, så dukket en mer avslappet Trine opp.
Som gikk på kafe med barnevogna (med ungen oppi, haha)

Ikke noen krise om det var dritt opp til nakken på ungen. Bare å spyl'en.

Prinsippene som vi så nøyaktig hadde spikket på -fløy ut av vinduet i det vi hilset Påsan velkommen til verden.

Opp igjennom har det jo skapt et par situasjoner da, hvor jeg har vært vekselsvis lattermild og fly forbanna, fornærmet og medfølende over personen som har tråkket så grundig i baret.

På en skobutikk :Ekspeditøren til Lineus: Jasså, du skal ha sko du da? Fra bestemor, tante eller hvem hun nå er. Ordrett. Mitt svar: Jeg kaller meg mamma jeg.

Jeg fikk en kjempefin veske i gave fra Tine. Sydd av en veldig flink sydame. (Tone) Vesken var i mine farger, turkisaktig og med et nydelig bilde av Lineus ,5 mnd gammel
.
Så dro vi til Sverige på ferie - denne gangen gikk jeg inn på en veskebutikk. Damen bak disken var fra seg av komplimenter over den lekre vesken. Det er barnebarnet ditt hva?
Henne var det direkte synd på, hun så ut til å ville synke gjennom gulvet da jeg sa jeg var moren.
Jeg gikk stille ut av butikken, for å la henne komme seg. Veske hadde jeg jo allerede;-)

Jeg har et kjempegodt råd til de som er i tvil; hold klokelig kjeft. For dette er i samme gate som å spørre noen om de er gravide, uten å være det.

De søte er selvsagt barna i barnehagen eller på skolen som sier, nå kommer tanta di/bestemora di.

Så - en mer alvorlig notis. Da vi bestemte oss for å barn, på tross av alderen, så hoppet vi i det. For det finnes ingen garantier for verken gamle eller unge foreldre. Det eneste man kan gjøre er å håpe på det beste.

Og som Geir pleier å si; ut av 100 bekymringer er det kun 1 det blir noe av.

Hittils har det gått over all forventning. Bank i bordet. Jeg digger å være forelder

( Hadde du sagt det til for meg for 15 år siden, hadde jeg vel dånet. Var fast bestemt på at jeg ikke skulle ha barn)

Uføretrygd - den lettvinte løsningen.

Herregud som jeg skammer meg. Jeg er en av de som har brukt mye av skattebetalernes penger.

Skammen over å ha vært mye sykemeldt og gått på alskens attføringstiltak,- opphold på attføringssenteret i Rauland, opptrening på Kysthospitalet, forskjellig typer arbeidstrening - nå sist på Jobbintro her i Horten. (De kan jeg ikke få fullrost)

Fysioterapi, manuellterapi, akupunktur, osteopati,, nakkeskole, utøvd Chi Gong og trent som en tulling.Fastleger som har vært stokk forutinntatte og til slutt en fastlege som forstår.

For ikke å glemme et utall selvhjelpsbøker og guidet meditasjon. Kontaktet en healer, men han hadde ikke tid. Prisen var for tiden 700 for en telefonkonsultasjon.

Psykologer, hvorav en eldre dame som sovnet under noen av konsultasjonene - hun var den beste jeg gikk til - hun var ei tøff dame - når hun var våken. Hun hadde beina på jorda.

Videre har jeg gått til psykiatere,psykiatrisk sykepleier. Etter en tids terapi sa sistnevnte; kan du ikke bare glemme den dritten....

En av de mest aparte terapiene jeg har gått til var kunstterapi. Der satt vi og malte følelsene våre. Eller klistret skjell til trestubber. Så satt vi i ring og snakket om det etterpå.. Det siste skrik jeg gikk til var mindfulness.

Jeg gikk ut av den terapien med en av de verste depresjonene hittils. .Følte meg totalt mislykket. Det var bare å ignorere tankene og la de seile sin egen sjø, og gjøre det man ville.Så enkelt, -og så vanskelig.

Det går ikke an å tenke seg frisk. Like lite som at en diabetiker kan tenke blodsukkeret ned istedet for å bruke insulin. Eller å tenke bort en svulst, istedet for operasjon.
Det er utvilsomt en fordel å være positiv, men mirakler tror jeg ikke på.

I NAV  (dengang trygdekontoret )jobber det flest engler og noen smådjevler. Dessverre for meg så var det smådjevlene jeg møtte på da jeg bodde i Oslo. De kalte meg en opportunist som prøvde å utnytte systemet ved å skaffe meg utdanning (attføring) på bekostning av skattebetalernes penger.

Jeg er vel et av de ytterst få menneskene som har fått en skriftlig unnskyldning og umiddelbar innvilgelse (attføring) deretter fra Trygdekontoret. 
Psykiateren min gikk bananas da hun så det første vedtaket og kontaktet dem, hun flådde og radbrekket, satt dem på plass.

NAV i Horten har behandlet meg upåklagelig. Selv om det ikke alltid har gått min vei - har jeg hele tiden blitt behandlet med respekt.

Søknader, attester,legeundersøkelser og psykiatrisk evaluering,- jeg nevner i fleng. Angstfylte telefonsamtaler om hvorvidt jeg blir hengende i løse luften uten hjelp.

Da jeg var på det som skulle bli min siste runde med arbeidsavklaring, ble jeg gravid.

Jeg ringte faktisk NAV og kontaktet en advokat for å høre om det var LOV å få barn når man fikk hjelp! Den dårlige samvittigheten kjente ingen grenser. Det jeg tenkte var at hvis man kan få barn, så klarer man vel å jobbe også? O hellige enfoldighet.

Det skumle er at det er legitim tankegang blant mange grupper i samfunnet.

Jeg har også jobbet. Første jobben var på et bakeri i Skien, dernest et motell på Krøderen. Så Ruseløkka SFO i 7 år , 2 år på Madserud sykehjem og til sist ved Utendingsdirektoratet i 7 år.

Jeg har vært alle arbeidsgivernes mareritt. Godt likt, arbeidsom, men så mye sykemeldt at de nok skulle ønsket at de kunne gitt meg sparken. Men, jeg klamret meg fast. Likte å jobbe. Bidra. Betale skatt. Være en del av felleskapet og ha en jobb å være stolt av.

Sånn gikk det frem til jeg var 37. Da klarte jeg ikke å jobbe lenger. Fikk sparken. Er ikke bitter for det.

Å jobbe ræva av seg på 20% gikk ikke:-D

Problemene var blitt for omfattende.

I  tretten år var jeg i Trygdekontorets og senere NAV`s klamme favn før jeg krøp til korset og søkte uføretrygd. Og fikk det på første forsøk. Fordi jeg hadde prøvd alt som sto i min makt.

Så uføretrygd anbefaler jeg på det varmeste.
Forresten så betaler jeg skatt. Og snart blir det mer.Logisk å betale skatt som en arbeidstaker når du er ute av stand til å jobbe. Null restarbeidsevne.- åh herregud, det med restarbeidsevne må jeg la ligge, for det åpner opp for et helt vepsebol av problemstillinger

Skulle gjerne likt å se den arbeidsgiveren som vil ha meg.

Manglende respekt..Fordommer og latterliggjøring

Et  liv i usikkerhet er å anbefale.

Påsans perler, pluss litt til.

Lineus er en snodig type (hvilken mor sier ikke det)

Han sier mye rart. Den siste ukens perler er:

"Hvorfor fikk jeg støv på buksen da jeg mistet den på gulvet?" Til det utsagnet kom kusina mi Heidi opp med det beste svaret: "Det er tryllestøv" Good one.

En morgen jeg var ekstra trøtt og ikke i humør (null kaffe ennå) til å finne frem klær til en som er fullt kapabel til å gjøre det selv, sa Påsan: Hjelper det hvis jeg leier deg opp trappen mamma?
Det gjorde det.

En dag Lineus hadde en fullstendig meltdown pga av antallet M&M`s han fikk var altfor få etter hans smak, så fikk vi nå styr på det til slutt etter mye kosing og trøsting. Fikk han på andre tanker ved å leke Starwars. Pang! Bomb! Du er død!! Jeg vant!!!
Han hulket og lo samtidig (du vet sånn hulking som kommer etter at du har grått så mye - sånn hulking som du ikke klarer å stoppe)

Midt i det hele kom det et spørsmål; Mamma, (hulk) hvordan ser gud ut?
Barns tanker er uransakelige.

Her en dag fikk jeg spørsmålet; du mamma - finnes det et språk som heter marsipansk?
Tja, sa jeg- hvilket land ville de snakket marsipansk i da? Marsipania såklart, var påsans respons.


En gang i blant legger jeg ut en og annen vare på Horten kjøp og salg sin side. Ironien solgte.

 

Enebarn

Det første jeg vil si er at jeg er full av beundring og respekt for de som sjonglerer mellom jobb og flere barn og lykkes med det. Overskuddsmennesker som jeg tar av meg hatten for. Mennesker som ønsker en større harmonisk familie og får det til.

Lineus er enebarn.

I møte med nye mennesker spørres det ofte om hvor mange barn vi har. Ett. Ved flere anledninger har responsen vært; huff, det kunne jeg aldri ha gjort mot barnet, de må jo være flere for å holde hverandre med selskap.

Som en annen undulat.

Andre igjen, renner over av medfølelse for oss foreldre som bare kunne få en.
Det vet de absolutt ikke noe om.
Vi prøvde visstnok da Lineus var 2 år. Men, det ble ikke noe av. Tabu det også kanskje, men det var ikke verdens undergang. Vi var ikke lei oss. (!)

En gammel tante (ikke bokstavelig) gikk langt. Hun la ut i det vide og det brede om hvor egoistisk det var av oss å bare ha ett barn. Jeg ble målløs. Mulig hun tror hun gikk vinnende ut av den diskusjonen, men som de fleste har det kom jeg opp med et utall passende responser da jeg ikke lenger hadde henne for meg.

Det er faktisk ikke alle søsken,som kommer overens med hverandre og som senere i livet(når de kan bestemme selv, mister kontakten)

Når foreldreboet derimot skal gjøres opp en gang i fremtiden så er det duket for krangel.

Vi jobber intenst med å hjelpe Lineus til å få sosial kompetanse her i livet, å danne et nettverk. Venner er også familie (ikke sant Tine:)

En digresjon;Tine (vi har 40 års jubileum som venninner!) og jeg har tilbrakt flere juler sammen.
" Bare" henne og jeg. Desidert noen av mine favorittjuler. Ikke press og, -  nå har vi det koooooselig dere. Understekt ribbe og besøk av onkelnissen til Tine. Det var dager det.

Tilbake til Lineus. Han er en svært sosial fyr og har mange gode venner. Det går knapt en dag uten at han  har besøk eller er på besøk hos kompiser. Han leker ute med naboungene og er så heldig å bli tatt med på herjeakvititeter av en overskuddsfar i nabolaget. I retur tar vi med oss  kjakan deres på turer vi skal på , familieselskaper o.l. Det blir en balanse. Vi er veldig opptatt av å ha et nærmest åpent hus (uavhengig av min helse)

Åååå, så fantastiske foreldre vi er. Blunkefjes.

Takk gud for at vi har en kjeller:-D

Med dette håper vi at Påsan blir utstyrt med antenner,empati og evnen til å knytte seg til andre mennesker gjennom livet.

Det finnes ingen garantier.

Realiteten er at vi kommer alene inn i livet og trer alene ut.

Morsrollen (og ting som helst ikke bør nevnes i den forbindelse)

08.12.08 ble jeg mor og Geir ble far. Lineus Westbye Jørgensen var "in da house"

Det var en sjokkartet opplevelse. Fra å sitte på søndag og spise frokost og slappe av i ro og fred til å skulle forholde seg til en rosa alien på mandag. Joda, følelsen av tilhørighet var der .- nå er det oss tre mot røkla. Men den lyserosa forelsken som bare en mor kan forstå, den var hjertelig fraværende. Skyldfølelsen deriomot var kommet for å bli ved første skrik.

På sykehuset ble jeg behandlet som en sytekjerring. Jeg valgte keisersnitt, uten annen grunn at jeg hadde angst for å føde. Hele graviditeten ville gått med til å være engstelig, det ville jeg ikke.
Det var ikke en populær avgjørelse.
Keisersnittet gikk som en drøm, (et mareritt er også en drøm), og jeg gikk tvekroket i en ukes tid etterpå.

Så ble jeg syk. Alvorlig syk. Men, jeg ble ikke tatt på alvor En sytekopp som velger et keisersnitt.
Jeg fikk en krass antibiotikakur, og så var den saken ute av verden..
Først nå har det kommet frem at det var et realt anfall av Chrons, som burde ha vært behandlet på gastrologisk avdeling.
Det ble ikke ikke undersøkt videre - det var nok keisersnittet - til pass for ei som tar uanstendige valg.

Så kommer vi til det nokså brennhete temaet: AMMING. Med store bokstaver.

Du er kun en ekte mor dersom du forer ungen gjennom dine egne melkesprengte bryster.
Gud hjelpe som jeg prøvde, døgnet rundt i en ukes tid. Fikk det ikke til. Ungen var sulten, og jeg var ensporet og SKULLE få det til. Man hadde da lest boken til orakellegen Gro Nylander (hvor amming er rost opp i skyene og den eneste akseptable måten å få i babyer mat på - helst til ungen er to år.)
Ikke misforstå, jeg unner enhver som får det til å kose seg med ammingen.

Sykepleierne var innom og røsket i mine private deler og stappet de inn i gapet til den sultne utenomjordingen. Jeg følte at kroppen ikke var min egen lenger.

Etter mange dager med intens prøving, døgnet rundt, kom det en sykepleier inn til meg som hadde følgende bemerkning...." Du vet at det går an å IKKE amme også?" Det blir unger av flaskebarn også!
Jøsses, så lettet jeg ble. Skyldfølelsen derimot - lå og sydet helt til ungen fikk tenner og kunne spise sjøl.
Ikke lett å glemme heller, da stort sett alle - også praktisk talt fremmede syntes det var greit å spørre om hvordan det gikk med ammingen. Noe så utrolig frekt. Mang en gang da jeg forklarte med bøyd hode at Lineus var flaskebarn, så hadde jeg lyst til å spørre om at hvis DE bekymret seg så fælt for ernæringstatusen til babyen, så var de velkomne til å slenge frem puppen sjøl. Men, sånt gjør man bare ikke. Og jeg gikk hjem og vekselsvis gråt og var fly forbanna.

Vi gikk til innkjøp av flaskesterilisator og en hel haug med flasker. Tok rådet fra fødeavdelingen gravalvorlig og ga ungen 12 flasker i døgnet den første tiden og 8 flasker når de første ukene var gått.

Se det for deg:klokka er 3 om natten, - ungen skal ha mat. Mor står halvnaken på kjøkkenet og erstatningspulveret pudrer både meg og kjøkkenbenken. Melken er perfekt temperert og så går jeg og VEKKER den sovende ungen, som hadde det perfekt som han hadde det og ikke hadde det minste bruk for det. Han var det jeg diplomatisk vil kalle en velernært type.

Påsan brukte hele babytiden på å gulpe. Aldri har jeg vasket så mye. Nokså ensporet å ikke skjønne at ungen fikk altfor mye mat. Han var jo fylt til randen hele tiden.

Til tross for at vi var så heldige å få en rolig unge som sov hele natten og var blid som ei sol, så føltes hele barseltiden som en lang krise! Jeg skjønte ikke en dritt! Hvor var manualen?
Så, jeg tok til meg rådene fra sykehuset, helsesøstrene, legen og internettfora. Bokstavelig.

Et eksempel på hvor ensporet jeg var og redd for å gjøre noe feil, var å henvende meg til et internettforum og spørre hvorvidt det var farlig med dugg inni flaskene etter sterilisering! Jeg innbilte meg at ungen kunne få Legionærsyken.

Jeg hadde hengt meg opp i disse setningene fra forskning.no

"Det skjer som oftest når bakteriebefengt vann forvandles til bitte små dråper, aerosoler, som flyr i lufta. Slike dråper kan pustes inn, og vips - så har man en gjeng med helt nye leieboere i lungene" 

Bekymringer på mikronivå.

Etterhvert som ungen ble større, et halvt års tid så gikk det seg til - nå var jeg forelska - den eneste måten jeg kan forklare det på - for jeg tenkte på ham hele tiden.
Da var det på tide å gi ham en barndom som han ikke ville glemme - han skulle vokse opp i lukten av hjemmebakst (kanelboller) - så jeg bakte meg forderva. Fryseren var konstant full av boller. 
Etter leggetid satt Geir og jeg som zombier og så på BBC entertainment. Samme episodene av en serie gang på gang uten å få det med oss.

Det lukter forresten bakst hos oss ennå. De har veldig fine kanelboller i fryser`n på super`n

Neste emne er også brennhett, nemlig det tabubelagte "ENEBARN"