Rulletrapp og verdighet

På 90 tallet hadde jeg en hang til lange kjoler og skjørt som jeg har nevnt. Jeg gikk ofte på butikker som var "spesielle" (siden jeg var så saaaabla spesiell, mener jeg) Med navn som Bonaparte, Shangri La og lignende. Jeg var en blandings mellom hippie og pønker. Trodde jeg ihvertfall.

For å komme hjem fra jobb, så tok jeg t-banen fra Stortinget stasjon. Der er det det en laaaaang rulletrapp. Jeg hadde på meg lange flagrende gevanter. Du aner kanskje hvilken vei dette bærer.

Jeg følte meg så fin, hodet høyt hevet - jeg var glad (!) Steg på rulletrappen. Det skal ikke mye fantasi for å forstå hva som skjedde da jeg kom til bunnen. Skjørtet (som var dritdyrt og jeg hadde spart til) ble spist opp av rulletrappa.

Helt desperat dro jeg til meg skjørtet helt til det revna et veldig godt stykke opp. Fikk endelig samlet meg sammen - og takk alle guder for at jeg hadde sykkelbukse under (du vet - er man "fyldig" er det lett å få "Chubby burn" - altså sår på låra når man går ute lettkledd om sommeren) Jeg takker alle guder for den dagen de begynte å selge sykkelbukser.

Heldigvis for meg så har jeg en innebygd evne til å overse sannheten der og da - jeg bare vandret videre med hevet hode og latet som om ingenting hadde skjedd. Helt uberørt.

Funket for meg da- og i mange situasjoner senere. Først da jeg kom hjem tillot jeg meg å gremmes.

Haha, har gremmet meg mye:)

Nå har forresten moten fra 90 tallet kommet tilbake for fullt - og jeg gremmes! Ikke over de søte ungdommene som det er nytt for, men for de på min alder som går med platåsko og lange skjørt.

Been there - done that - got the "skjørt"