Uføretrygd - den lettvinte løsningen.

Herregud som jeg skammer meg. Jeg er en av de som har brukt mye av skattebetalernes penger.

Skammen over å ha vært mye sykemeldt og gått på alskens attføringstiltak,- opphold på attføringssenteret i Rauland, opptrening på Kysthospitalet, forskjellig typer arbeidstrening - nå sist på Jobbintro her i Horten. (De kan jeg ikke få fullrost)

Fysioterapi, manuellterapi, akupunktur, osteopati,, nakkeskole, utøvd Chi Gong og trent som en tulling.Fastleger som har vært stokk forutinntatte og til slutt en fastlege som forstår.

For ikke å glemme et utall selvhjelpsbøker og guidet meditasjon. Kontaktet en healer, men han hadde ikke tid. Prisen var for tiden 700 for en telefonkonsultasjon.

Psykologer, hvorav en eldre dame som sovnet under noen av konsultasjonene - hun var den beste jeg gikk til - hun var ei tøff dame - når hun var våken. Hun hadde beina på jorda.

Videre har jeg gått til psykiatere,psykiatrisk sykepleier. Etter en tids terapi sa sistnevnte; kan du ikke bare glemme den dritten....

En av de mest aparte terapiene jeg har gått til var kunstterapi. Der satt vi og malte følelsene våre. Eller klistret skjell til trestubber. Så satt vi i ring og snakket om det etterpå.. Det siste skrik jeg gikk til var mindfulness.

Jeg gikk ut av den terapien med en av de verste depresjonene hittils. .Følte meg totalt mislykket. Det var bare å ignorere tankene og la de seile sin egen sjø, og gjøre det man ville.Så enkelt, -og så vanskelig.

Det går ikke an å tenke seg frisk. Like lite som at en diabetiker kan tenke blodsukkeret ned istedet for å bruke insulin. Eller å tenke bort en svulst, istedet for operasjon.
Det er utvilsomt en fordel å være positiv, men mirakler tror jeg ikke på.

I NAV  (dengang trygdekontoret )jobber det flest engler og noen smådjevler. Dessverre for meg så var det smådjevlene jeg møtte på da jeg bodde i Oslo. De kalte meg en opportunist som prøvde å utnytte systemet ved å skaffe meg utdanning (attføring) på bekostning av skattebetalernes penger.

Jeg er vel et av de ytterst få menneskene som har fått en skriftlig unnskyldning og umiddelbar innvilgelse (attføring) deretter fra Trygdekontoret. 
Psykiateren min gikk bananas da hun så det første vedtaket og kontaktet dem, hun flådde og radbrekket, satt dem på plass.

NAV i Horten har behandlet meg upåklagelig. Selv om det ikke alltid har gått min vei - har jeg hele tiden blitt behandlet med respekt.

Søknader, attester,legeundersøkelser og psykiatrisk evaluering,- jeg nevner i fleng. Angstfylte telefonsamtaler om hvorvidt jeg blir hengende i løse luften uten hjelp.

Da jeg var på det som skulle bli min siste runde med arbeidsavklaring, ble jeg gravid.

Jeg ringte faktisk NAV og kontaktet en advokat for å høre om det var LOV å få barn når man fikk hjelp! Den dårlige samvittigheten kjente ingen grenser. Det jeg tenkte var at hvis man kan få barn, så klarer man vel å jobbe også? O hellige enfoldighet.

Det skumle er at det er legitim tankegang blant mange grupper i samfunnet.

Jeg har også jobbet. Første jobben var på et bakeri i Skien, dernest et motell på Krøderen. Så Ruseløkka SFO i 7 år , 2 år på Madserud sykehjem og til sist ved Utendingsdirektoratet i 7 år.

Jeg har vært alle arbeidsgivernes mareritt. Godt likt, arbeidsom, men så mye sykemeldt at de nok skulle ønsket at de kunne gitt meg sparken. Men, jeg klamret meg fast. Likte å jobbe. Bidra. Betale skatt. Være en del av felleskapet og ha en jobb å være stolt av.

Sånn gikk det frem til jeg var 37. Da klarte jeg ikke å jobbe lenger. Fikk sparken. Er ikke bitter for det.

Å jobbe ræva av seg på 20% gikk ikke:-D

Problemene var blitt for omfattende.

I  tretten år var jeg i Trygdekontorets og senere NAV`s klamme favn før jeg krøp til korset og søkte uføretrygd. Og fikk det på første forsøk. Fordi jeg hadde prøvd alt som sto i min makt.

Så uføretrygd anbefaler jeg på det varmeste.
Forresten så betaler jeg skatt. Og snart blir det mer.Logisk å betale skatt som en arbeidstaker når du er ute av stand til å jobbe. Null restarbeidsevne.- åh herregud, det med restarbeidsevne må jeg la ligge, for det åpner opp for et helt vepsebol av problemstillinger

Skulle gjerne likt å se den arbeidsgiveren som vil ha meg.

Manglende respekt..Fordommer og latterliggjøring

Et  liv i usikkerhet er å anbefale.