Om å bo i 11 etasje.

Da jeg var 27 kjøpte jeg min første leilighet.

33 kvadrat med bad, gang, kjøkken, stue og sovealkove. Jeg var så stolt som ei høne.

I begynnelsen var jeg redd for å stå foran vinduet og se ned - fullstendig skrekkslagen over hvor høyt opp jeg befant meg.

Senere ble jeg tøffere i trynet, - sto ved vinduskarmen og røyka ut av vinduet. 

Forestill deg det ene vinduet som åpnet seg utover - som en verandadør. Og at den ene hengslen på vinduet gikk av.Jeg fikk den ikke på igjen! Det skjedde en dag jeg sto der og koste meg. Heldigvis lå telefonen, røyken og pepsi maxen i vinduskarmen, så hadde jeg ihvertfall noe annet å finne på mens jeg sto og tviholdt på vinduet. Den balanserte dietten var et resultat av prioritering.

I to samfulle timer. Med venstrearmen tviholdt jeg på vinduet og med høyrearmen ringte jeg først politiet. De skoggerlo og frasa seg ethvert ansvar. Dernest brannvesenet. De hadde den samme innstillingen. Vaktmesteren var ikke å få tak i. Jeg så humoren i det hele jeg også - for denslags hendelser føler jeg ofte er forbeholdt meg.

Heldigvis for meg så hadde jeg rullet ferdig rullings - og sto der og røyka nervøst, mens jeg kikket ned - for vinduet mitt var rett over inngangspartiet i blokka - jeg kunne ikke bare slippe det - for da hadde sannsynligheten vært stor for at jeg hadde fått et liv på samvittigheten.

Til slutt kom jeg på at stefaren min var vaktmester litt lenger opp i lia - og takk alle guder for at han kom og reddet situasjonen. 

Som en tilleggsopplysning kan jeg nevne at høydeskrekken ikke ga  fullstendig i løpet av årene jeg bodde der, hvilket resulterte i at vinduene ALDRI ble vasket på utsiden.

Innsiden derimot var glitrende reine.