Mitt ungdomsopprør - stilmessig.

Forestill deg fra den ene dagen til den andre: Trine Westbye, rødt halvlangt hår med korketrekkerkrøller.Neste - halvpønker.

Jeg var forelsket, den første ordentlige forelskelsen. Den som gjorde at jeg satt en halvtime ekstra på trappa foran kokkeskolen for at han skulle komme bort til meg. Han (vi kaller ham Per) kom nemlig med buss langveisfra og måtte også sitte og vente. Så slik ble vi kjent. Det var ikke grenser for hva vi hadde å snakke om, og det gjenspeilte seg vel på karakterene gjennom hele kokkeskolen også. Vi fniste og lo, sendte lapper til hverandre. Var skikkelig fjollete.

Problemet var det. Vi var tiltrukket av hverandre, men det var også en tredje person med som ihvertfall fra mitt synspunkt var et hår i suppen. (Suppen som jeg ikke var spesielt flink til å lage) Hans barndomsforelskelse fra gården ved siden av. Hun ville bare være venn. Var ikke interessert. Og det gjorde jo hans interesse desto mer intens.

Så der satt jeg da - kjempeforelsket og innså at jeg var den som lengtet etter han, mens han lengtet etter henne. Meg hadde han jo. Hadde jeg hatt noen fornuftige tanker i hodet da, så hadde jeg heller valgt å beholde vennskapet vårt. Men, jeg gikk på med ensporethet og skulle "vinne"

Så var det duket for skoleball. Det manglet bare en  kjole så ville jeg vært klar. Jeg var overbevist om at Per skulle være kavaleren min. Eh. nei. Det ble den skjønne "Helene" som fikk den æren.

I min fortvilelse tenkte jeg at nå er det nok. Jeg vil bli sett!! Jeg har alltid vært den snille kompisen som er til støtte.

Desillusjonert gikk jeg til frisøren. Ba henne farge håret svart, omtrent skinne det - men med en laaang rød lugg. Til slutt barberte hun et peacemerke inn i bakhodet mitt - og farget det grønt.

Som rosinen i pølsen toppet jeg det hele med å få satt inn en øredobb i nesen

(Frisøren, som aldri hadde gjort det før, syntes det var en artig ufordring - og den kom veldig på skeiva, så den så ikke helt riktig ut - og da jeg senere gikk til et ordentlig piercingstudio så krevet han å få telefonnummeret til frisøren som hadde gjort det, kjeftet henne huden full og ba henne aldri gjøre det igjen - fordi - hvis gjort feil kunne det få farlige følger)

Etter å ha shoppet inn passende klær (langt svart skjørt, tilhørende topp,og militærstøvler) så var det ball.

Jeg fikk oppmerksomhet.  Pappa som skulle komme og hente meg etter "makeoveren" stoppet bilen, nektet å ta meg med og kjørte videre. Forståelig nok.

Stilen holdt jeg på i noen år til. Frem til jeg var 20 var jeg på det mest ekstreme, og så fislet det ut etterhvert. Jeg husker jeg tenkte; Nå vil jeg bli normal. (i klesveien i det minste)
Det var en lettelse .Jeg gikk og kjøpte en jakke som var i tiden da.

Dette var den utseendemessige delen av mitt ungdomsopprør. Alt som lå under og sydet - det får bli et annet innlegg som jeg får se om jeg tør å poste.