Tabbekvote nr.1 2017

Jeg sto på butikken og kikket på handlelappen min. Den er selvsagt på en app på mobilen.
 Det er selvsagt ironi - hadde det ikke vært for over gjennomsnittet interesserte Geir, så hadde jeg nok hatt gul lapp)

Okke som. Jeg gikk inn på Nordea appen i samme slengen. Så jeg ikke skulle bli stående i kassen med skjegget i postkassa. Gikk ut av appen. Den appen er brilliant!

Fikk opp en side: vil du slette alle? TELEFONNUMRENE OG KONTAKTENE. Jeg ordna og styrte helt febrilsk for å unngå katastrofen.

Well done.

Forøvrig hadde jeg et nær sammenbrudd "ut av kroppen  - opplevelse denne uken. Jeg fant ikke tv-kontrollen. Tv`n slår seg av etter noen timer hvis du ikke trykker OK innen et minutt.

Jeg fant den og SEIRET! Ikke at jeg satt og så på noe. Men prinsippet. Tv`n skal stå på hver våkne time.

God hælg!

Mine fobier. Litt snodige?

1. Jeg tar opp søppelposen, setter den ut i gangen. På returen inn til kjøkkenet legger jeg merke til et spor av ekkel uidentifiserbar væske. For ikke å snakke om det som ligger igjen i søppelbøtta. Jeg BREKKER meg av det - men må jo selvsagt ta meg av det.

2. En sjelden gang spiser jeg pølse i brød, - f.eks. Eller mat som innebærer å ha ketchup og sennep på. Hvis ketchupen/sennepen renner ned på handa mi, - så er det ha det på badet til maten. For ikke å snakkkkkkke om laker av forskjellige slag. Og jeg har gått på kokkeskolen?

3. Mareritt.

Noen mareritt er som en film, jeg skjønner på en måte at det ikke er ekte - den er grei. Jeg tåler mye.

Det verste jeg noensinne har hatt er helt absurd. Bare jeg kjenner på følelsen grøsser jeg.

Jeg drømte at jeg hadde pastaskruer og ikke hår som vokste på beina. Følelsen kan ikke beskrives.

(Kanskje det hadde noe med at jeg i samme tidsperiode hadde prøvd å vokse beina sjøl. Og fikk ikke av voksen. Buksene mine var limt til leggene i flere dager. Ugh)

Opp - ned-ned-opp-opp-ned

Slik fungerer hjernen min. Ikke spesielt intelligent eller logisk (no fishing)

Her om dagen skrev jeg seks innlegg på en dag. Og ideer til flere i kø i hodet. Når jeg fant notatboken min i dag, så skjønte jeg ikke særlig mye av hverken skrift eller sammenheng. 

Jeg sovnet. Og sov. Og sov. Sto opp og NIVASKET badet i et anfall av frustrasjon (reell frustrasjon over en faktisk hendelse:-)

Finner nok ut av det hvis jeg finner noen gjenkjennbare ord :-D

Fordi det var innlegg jeg lo av. Og det er hyggelig å dele noe å le av med andre.

God helg da peeps

Jeg elsket Boy George

Av hele mitt hjerte. MTV sto på hele tiden og lykken var stor dersom han kom på.
Hette bandet noe annet? Æh, samme kan det være. Det var mannen med flettene og den lille hatten på toppen som var gjenstand for min beundring.
At en gutt kunne sminke seg så fint! Og at han var gutt som sminket seg! Og at han likte gutter!

Det var tenårene. Mye å ta innover seg og lære.

Du har forhåpentligvis ved dette tidspunkt skjønt at jeg digget ham.

Så jeg skrev et brev til Pat Sharp. Han var programleder for showet over alle show på MTV
Han hadde hockeysveis. Noe så stilig! (sjølv hadde jeg rottehale)
Også snakket han engelsk!

Brevet: Jeg bønnfalt Pat Sharp om å spille GEORGE BOY.

Du skjønner det. Jeg var flink i to fag. Norsk - Meget bra pluss. Engelsk - S. Særdeles bra.  Det var min stolthet, for resten av fagene var på det meste å godt (G) eller nuggen (ng)noenlunde.

Vanskelig å konsentrere seg når du får beskjed hjemme om at du ikke er god nok som menneske.
(Beklager. Det må til. Det må balanseres i historien. Livet er ikke rosenrødt for noen - dessuten ble det enda mer fantastisk at....)

Jeg var i en tilstand av HYBRIS (Overmot. Hovmod. Selvforherligerlse) da PAT SHARP leste opp brevet med mitt ønske.
Utformingen av brevet var velfundert, flikket på og lest og lest og lest.

Det var bare èn ting jeg ikke klarte å akseptere. At han het Boy George. Alle visste vel at George var et fornavn? Litt usikker, men jeg gikk for det - så skrev jeg GEORGE BOY, jeg var nokså sikker på at Pat Sharp og alle i MTV tok feil.

Der slutten tilstanden av hybris. For da Pat Sharp glisende leste opp at Trine Westbayyyy from Norway ønsket å høre.....nettopp George Boy....gliiiiis. Og så kom sangen.

Jeg hadde selvsagt tatt det opp på VHS. Hjelp. Nå var det litt kult. Jeg hadde ihvertfall nådd frem og fikk hørt låta.

Dagen etter da jeg kom på skolen så VRÆLTE det over lydanlegget: Da setter vi på George BOY for Trine Westbye i 7 klasse!

Morten. Den jævelen. Han var min kompis (jeg så ordentlig - og han så uskikkelig)

Motsetningene gjorde oss til gode venner. På skolen. Vi satt sammen.  Utenom hadde han uskikkeligheten å dyrke, kunne ikke være kjent av å ha ei jente som venn. Det var helt greit. Han kunne godt ha spart seg for å skremme livet av meg hver gang jeg var alene hjemme, ved å gnikke isopor mot stuevinduet.

Forresten. Jeg er god på fremmedord. De klistrer seg fast i hjernen. Egenskap fra barndommen. Det er slett ikke sikkert at ordene er korrekte - i betydningen. Det er bare fjonge ord.

Hovmod står for fall. Hybris er et fremmed-ord for meg.

Og der har jeg befunnet meg siden 7 klasse.

Hylende tenåringer! En skummel dame. Sårt og BOBLENDE

Ofte når jeg skal gjøre noe riktig ubehagelig. - I dette tilfellet bytte lege (ok psykolog da) - så prøver jeg (faktisk) å tenke på noe hyggelig.

Nå kom jeg på en noe skummelt fra barndommen (noen nydelige historier har ofte skumle elementer) Så bær over med meg.

Jeg gikk til min første psykolog allerede da, - i barndommen, og psykologen sa at jeg skulle legge alle bekymringene i en sekk da jeg gikk og la meg -  Og å gi sekken til stemoren min. Av alle mennesker. Det var henne jeg var redd for. Så ironien at jeg skulle legge problemene i en sekk til henne var umåtelig. Det var kanskje henne som jeg skulle puttet opp i den sekken og svingt henne imaginært ut av huset.

Psykologens andre råd var å tenke på den hyggeligste jeg visste. Da tenkte jeg på tante Lise. Jeg var overmåte glad i farmor - men Tante Lise, hun var det snilleste jeg visste om. Og det hjalp virkelig. Da sovnet jeg søtt inn. Enkelt og greit. Som jeg mer en en gang har sagt så ligner hun på Snehvit. Vakker.

Her kommer den herlige historien, som jeg ler og koser meg med nå. Jeg kjenner det bobler i meg.

En venninne bodde i huset tvers ovenfor vårt - vi var i den verste puberteten. Det var herlig. Vi var ute og lekte, og da vi ble litt eldre hadde vi hemmeligheter (røyke, drikke Kirsch - liten flaske fra danskebåten, ble skikkelig fulle. På delings:-)

Vi satt på hvert vårt rom og hørte på radioen.
Hvorfor hvert vårt rom, vet jeg ikke, men det var fast takst. Det gjaldt kun ett program: "10 i skuddet" med programleder VIDAR LØNN ARNESEN. (!)
Han var jo gammal allerede da, men han var ok likevel. Entusiastisk. Vi hadde MTV,- og DER har jeg en annen flau-boblete historie å fortelle en annen dag.

Radioen sto på full spiker og spenningen økte for hver plassering fra 10 til 1 plass. Dette var da WHAM! var på sitt høyeste .Og det var låta vi ventet på. Når de ble annonsert som førsteplass, så klarte vi ikke engang å vente med å springe til hverandre ute i gata. Se for deg to åttis-bærterløpende i sakte film og vi...
HOPPET, HYLTE, KLEMTE - SÅ HYSTERISK - at latteren ennå ikke har stilnet.

Så nå går jeg og legger meg. Med et lite boblende blikk og smil.

Piken på perrongen

Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte ha en litt sånn novelle-overskrift som kopiert fra "Hjemmet"eller "Allers" Litt sånn tåredryppende.

Det jeg tenker på er hard virkelighet.

Tenk deg om neste gang du setter ditt barn på fly/tog/ eller buss for å besøke mor eller far som er skilte.

Det kan gjøre alvorlig skade på barnet ditt. Noen blir nok forbannet nå - sier at det er nye tider osv. Barna blir godt ivaretatt osv.

Jeg husker den gangen jeg skulle ta ta toget til mamma i Oslo. 3 timer i angst. Jeg var 6 år og husket hele turen. Jeg hadde på meg rutete grønn bukse, som jeg var veldig stolt av. Lik som bestevenneninnen min. Bare at hun hadde rød og jeg var misunnelig. En annen ting jeg var misunnelig på var foreldrene hennes. Jeg skulle ønske de var mine.

Det jeg fikk beskjed om, var å sitte stille - og å gå av på siste stasjonen som het Østbanen (der Aker Brygge er nå)
Så ville jeg bli hentet av mamma og mannen hennes.

Det er nå det begynner å balle seg til hodet mitt, jeg må skille skitt og kanel.

Ihvertfall, det var en tur som var veldig lang og skummel. Kommer denne stasjonen snart? Er det sikkert at de kommer og henter meg? Jeg kjente de ikke.
Det tror jeg ikke er vanlig nå.

Dette har i ettertid gjort at jeg er urolig for å ta buss (lenger enn til Horten) tog og fly alene. Jeg er voksen og burde vite bedre. Det hjelper ikke. Det sitter i kroppen.

Det er andre tider nå. Helt klart. Men barna som blir født er de samme. Og husk, de gjør mye for å gjøre foreldrene fornøyde, uansett hvor belevne de kan virke.

Kanskje du skulle følge barnet ditt første gangen, før de drar på egenhånd?

Myk seng

I vårt soverom - som er nokså lite, har vi klart å presse inn en stor seng. Hvilket gjør at det er minimalt med plass til å komme seg ut og inn i sengen med verdighet.
Det er bare til å gå sidelengs og gakke inn.

Hvorfor inviterer jeg dere inn på vårt soverom?

Svaret er lagringsplass og ulykker.

Som den oppfinnsomme mann husbonden er - så benyttet han sjansen til å skaffe oss mer skapplass da vi pusset opp. Løsningen ble å henge en rekke skaper (det ble hvite kjøkkenskaper fra IKEA oppunder taket over sengen. Høres kanskje ganske STØGT ut. Men, nei - det er ganske fint.

I disse skapene har jeg mye stomiutstyr. Så jeg klatrer stadig opp på sengen for å finne det jeg skal.

I førjulsrushet kom det en nokså stor bestilling fra stomileverandøren. Jeg hoppet opp på sengen og la erfarent på plass. Så skjedde det, som i sakte film.

Du vet hvordan det gikk. Jeg ramlet på gulvet og SATT MEG FAST mellom veggen og senga. Det gjorde fantastisk vondt. Hjernen begynte å lete etter løsning straks. Hadde jeg hatt den med meg - så hadde jeg forsøkt å dytte sengen bortover og så karre meg opp. Men nei.

Se for deg en larve som bølger av gårde. Jeg skled bortover, dyttet min bak fremover, satte opp knærne dyttet meg forover også videre. Jeg var rimelig mørbanket - men ved godt mot siden intet var brukket.

I nevnte skaper har jeg også plass til julegaver. Ubetalelig.

Men, som alltid så havner de med pakkebåndet med fin krusedull - flate under juletreet. Alltid flate. Jeg sier som regel til betjeningen: Ikke nødvendig med pakkebånd. En digresjon.

Ved neste anledning hentet jeg ned presanger. På andre siden av sengen, denne gangen. Jeg krabbet opp på sengen. Kjente at jeg hadde bra balanse. Litt ujevnt kanskje - sto oppå den krøllete dyna.

Det var i det minste bedre plass å dette ned på denne gangen . Jeg datt langflat, mellom sengen og veggen - og med hodet rett i gulvet. Takket skjebnen for at jeg datt med hodet oppå joggebuksen til husbonden som lå på gulvet som ved et trylleslag. Guds veier er uransakelige.
Blunkefjes
Denne gangen gjorde det så vondt at jeg trodde jeg hadde brukket nakken. Men, nei. Jeg ble bare forslått og hadde vondt i hodet og var svimmel. Høyresiden haltet og ganglaget noen dager var som Ringeren av Notre Dame.

Pussig at jeg slo høyresiden denne gangen også - som i innlegget Knall og fall episode 1
Jeg som er så venstrevridd:-D

Så et råd fra en vis.

Ikke heng skap over senga og stå i den med mindre du har god balanse.