Jeg elsket Boy George

Av hele mitt hjerte. MTV sto på hele tiden og lykken var stor dersom han kom på.
Hette bandet noe annet? Æh, samme kan det være. Det var mannen med flettene og den lille hatten på toppen som var gjenstand for min beundring.
At en gutt kunne sminke seg så fint! Og at han var gutt som sminket seg! Og at han likte gutter!

Det var tenårene. Mye å ta innover seg og lære.

Du har forhåpentligvis ved dette tidspunkt skjønt at jeg digget ham.

Så jeg skrev et brev til Pat Sharp. Han var programleder for showet over alle show på MTV
Han hadde hockeysveis. Noe så stilig! (sjølv hadde jeg rottehale)
Også snakket han engelsk!

Brevet: Jeg bønnfalt Pat Sharp om å spille GEORGE BOY.

Du skjønner det. Jeg var flink i to fag. Norsk - Meget bra pluss. Engelsk - S. Særdeles bra.  Det var min stolthet, for resten av fagene var på det meste å godt (G) eller nuggen (ng)noenlunde.

Vanskelig å konsentrere seg når du får beskjed hjemme om at du ikke er god nok som menneske.
(Beklager. Det må til. Det må balanseres i historien. Livet er ikke rosenrødt for noen - dessuten ble det enda mer fantastisk at....)

Jeg var i en tilstand av HYBRIS (Overmot. Hovmod. Selvforherligerlse) da PAT SHARP leste opp brevet med mitt ønske.
Utformingen av brevet var velfundert, flikket på og lest og lest og lest.

Det var bare èn ting jeg ikke klarte å akseptere. At han het Boy George. Alle visste vel at George var et fornavn? Litt usikker, men jeg gikk for det - så skrev jeg GEORGE BOY, jeg var nokså sikker på at Pat Sharp og alle i MTV tok feil.

Der slutten tilstanden av hybris. For da Pat Sharp glisende leste opp at Trine Westbayyyy from Norway ønsket å høre.....nettopp George Boy....gliiiiis. Og så kom sangen.

Jeg hadde selvsagt tatt det opp på VHS. Hjelp. Nå var det litt kult. Jeg hadde ihvertfall nådd frem og fikk hørt låta.

Dagen etter da jeg kom på skolen så VRÆLTE det over lydanlegget: Da setter vi på George BOY for Trine Westbye i 7 klasse!

Morten. Den jævelen. Han var min kompis (jeg så ordentlig - og han så uskikkelig)

Motsetningene gjorde oss til gode venner. På skolen. Vi satt sammen.  Utenom hadde han uskikkeligheten å dyrke, kunne ikke være kjent av å ha ei jente som venn. Det var helt greit. Han kunne godt ha spart seg for å skremme livet av meg hver gang jeg var alene hjemme, ved å gnikke isopor mot stuevinduet.

Forresten. Jeg er god på fremmedord. De klistrer seg fast i hjernen. Egenskap fra barndommen. Det er slett ikke sikkert at ordene er korrekte - i betydningen. Det er bare fjonge ord.

Hovmod står for fall. Hybris er et fremmed-ord for meg.

Og der har jeg befunnet meg siden 7 klasse.