Om å være feit (og å velge den feige veien...)

Tittelen sier vel det meste.

Jeg ble slankeoperert for snart 9 år siden. Metoden var Gastric Bypass . Nedenstående er sakset fra Aleris overvektsklinikk.

"Ved en gastric bypassoperasjon blir en stor del av magesekken og en del av tynntarmen koblet vekk. Kirurgene lager en liten lomme (ca. 20-30 ml) av pasientens opprinnelige magesekk og kobler resten av tynntarmen på den «nye magesekken». Dette gjør at pasientene får en tidlig og vedvarende metthetsfølelse. Etter slankeoperasjonen er magesekken svært liten og man må spise små og hyppige måltider. Tarmen tar til seg mindre næring fra maten og toleransen for fett og sukker reduseres. Slankeoperasjonen medfører også forandring i nerve- og hormonsystemene som gjør at sultfølelsen og trangen til å spise for mye reduseres.

Det er en av de bedre avgjørelsene jeg noen gang har tatt. Jeg gikk ned 56 kilo - det var et helvete mens det pågikk. Jeg var konstant sulten, men hadde ikke plass til mer mat. Grein og grein uten å skjønne hvorfor.
Jeg klarte å holde vekten med å justere litt frem og tilbake i 8 år.

Det er ikke som mange tror - at det er en fribillett for resten av livet til å spise hva du vil uten å få konsekvenser av det. Det er fullt mulig og nokså vanlig at lommen utvider seg og du får plass til normale porsjoner mat. Så det gjelder å passe på.

En annen variant er de som har ut av seg: jeg klarte det selv jeg. All respekt til de som har slanket seg mye og klart å holde vekten.

Men, det var ingen andre enn meg selv som la om kostholdet og la meg frivillig under kniven. Det var litt av en sjanse å ta, nokså modig - om jeg skal si det selv.

Jeg har saktens slanket meg mye på "egenhånd" gjennom hele livet. 12 -25-35 kg. Og så tilbake til utgangspunktet når overspisingen fikk overtaket igjen. (utgangspunktet - og mye mer)

Etter snart 9 år er jeg overvektig igjen. Det gjør meg flau - har ikke lyst til å se folk i øynene, møte på folk jeg ikke har sett lenge. På et år har jeg gått opp 15 kg. Helt utenkelig for et år siden, men sterke medisiner og bivirkninger har økt både apetitt (er fullstendig glupsk, ser meg ikke berga - som de sier i Horten)

Prednisolon (kortison) i store doser er djevelens redskap. De er kjente for bivirkninger som vektoppgang. Som medisin er det som å tisse i buksa for å holde seg varm. For med en gang jeg slutter med de, så er problemene med tarmen tilbake.

Det som står i hodet på meg nå er at jeg vil tilbake til utgangspunktet, - fordi det er tungt å være tung. En litt  mer lummer grunn er at jeg skammer meg over å ha sluppet taket.Og - er det forfengeligheten og følelsen av å ikke være bra nok som frembringer ønsket?

Det eneste jeg vet er at jeg er akkurat den samme inni som jeg har vært hele tiden -tynn eller tykk.

Fedme er en av tilstandene som fremdeles er helt ok å mobbe. Man blir tillagt egenskaper som lat, uten evne til sjøldisiplin
Er det noe jeg har så er det disiplin. Uten standhaftighet hadde jeg ikke sittet her og tastet.

Da jeg var på det tyngste - ble jeg ropt etter på gata: DØH....kom deg vekk fra fortauet di smellfeite kjerring - du tar opp plassen...

Det rare er at noen  tynne(spesielt typen ovenfor) er meget fornøyde med seg selv , de synes de innehar egenskaper som gjør at de klarer å holde vekten helt av seg selv, - de tror de spiser sunnere enn de gjør og at de har bedre selvkontroll og skryter av det.

Vi har alle våre livsløgner. Det er godt mulig å være innfeit. (skrev hun og godtet seg:)

Så om du er tykk eller tynn eller noe midt i mellom. Du er deg.