Musikk. For spesielt interesserte?

Jeg synes musikk er plagsomt på radio, ipod og hvilke andre spillere vi måtte inneha (spør Geir)

Det må vel være en av de verste utsagnene man kan komme med.

Det er som en konstant summing, piping og skaper stress. Misforstå ikke - jeg liker musikk - men må begrense det kraftig og prioriterer derfor livemusikk.Gud bedre så kjedelig det er uten musikk i hverdagen.
Kanskje derfor jeg ikke føler meg som folk dersom jeg ikke har en bok for hånden til enhver tid? Bra substitutt. Bøker er også til å leve seg inn i.

Jazz har blitt greia mi. Forestill deg karakteren til Kristian Valen; mmmmmm Velkommen til jazzzzhjørna....mmm

Med kunstnerhatten på snei.

Det er ikke atonal samtidsjazz som høres ut som om alle spiller sin egen lille sang (ikke at det er noe galt å like det) - men Smooth Jazz.

Det er de som kaller det for heismusikk (skyldig selv - før min første konsert)
Men jeg skal hilse og si at jeg jeg nærmest ble blåst av stolen og tok lang tid før jeg landa .Musikken traff meg rett i magan. På en positiv måte da :)

Så, på min første konsert ble jeg da kvitt en nokså svett fordom.

To ganger har jeg vært på Smooth Jazz festival på Mallorca (eller Mallis som svenskene sier ifølgende pålitelige kilder)

Noe av det beste er at at folk er så inkluderende, det er lett å bli kjent med nye interessante mennesker fra mange forskjellige miljøer! Alt fra rikmannsfruer fra Dubai til drosjesjåfører fra London. Ved vår første festival så møtte vi 3 nordmenn/kvinner som hadde vært der før og hadde mer peil. Tine tilhører også den mer kunnskapsrike andelen.
De inkluderte og introduserte oss - vi ble aksepterte med en gang.
Allerede året etter dro vi på festival sammen.
Jeg vet at dette høres snobbete, pretensiøst ut. Men. Det er det så langt derifra. Jeg er bare glad over å ha blitt tatt imot med så åpne armer.

Den som kaller smooth Jazz heismusikk, burde ta seg en tur på konsert.

Pussig tidspunkt - slutten av april, begynnelsen av mai. Men det hindrer ikke Tine (bestevenninna mi gjennom 40 år!) og meg å ta med oss tynne sommerklær hvert år - vi skal tross alt til "Syden"

(Haha - en digresjon ; på Star Tour sine nettsider så er et av landa du kan velge å reise til "Syden" - det dukker opp på rullegardinlista når du skal prøve å finne en reise:-D

Dagene tilbrakt på terrassen var absolutt gode - som en mild norsk sommerdag. Nettene derimot - vi frøys og hakka tenner, og måtte drikke og drikke....kakao. Det er ikke ofte jeg drikker kakao - men dette er en anledning som byr opp til det.
Utpå natten - jeg hadde vel tatt meg en kopp eller to, så velvet jeg sidekvinnens kopp kakao (og det var faktisk kakao!) i fanget hennes, deretter ramlet den på gulvet og knuste. Hun brant seg takk og lov ikke.
En av de største gitaristene i jazzverden - Peter White, hjalp til å plukke opp glasskår fra terrassen. Ingen sure miner der. Jeg vet. Namedropping og bare bittelitt starstruck. Det er menneskelig det.

Etter 3 kvelder med konserter er det avslapping for resten av uken. Da er vi slitne og trenger å slappe av. (neida, ikke fyllesyke:) Man blir ikke fyllesyk av kakao. Jeg er fullstendig kake etter tre kvelder med så høy sinnstemning. Men, det er verdt det. Lever på det resten av året.

Stort sett tar vi oss en årlig tur til Pizza Express Jazzclub også, i London.
Favorittartisten heter Rick Braun, og det gjelder å kjenne sin besøkelsestid når han tar veien over dammen. Han spiller trompet. Høres kjedelig ut ikke sant?

- Legg til en helt vill trommis, verdens søteste og litt sjenerte men utrolig lidenskapelige bassgitarist og en gitarist som spilte i et band de fleste har hørt om - Simply Red. Til slutt en kar som heter Oli Silk på synth - en stor artist i seg selv.

Det som er så artig med Smooth Jazz miljøet er at det er ikke så stort, så det er litt sånn at alle snakker med alle. Om du er kjent artist eller trøgda går for det samme.

Folk er folk

Blunkefjes, ( Tone, Hilde,Tine)