Advarsel. Meget personlig, og ikke noen gøyal artikkel.

Motivet mitt for å legge ut denne historien er enkel

I mange år har jeg vært flau og skamfull over det som skjedde. Spør meg ikke hvorfor, det er ikke logisk. 

Også er det kanskje en delvis forklaring på hvorfor jeg er litt pussig. Det er ihvertfall ikke for å skape blest om meg selv - komme med en sensasjon for å gjøre meg interessant. Jeg er mer enn interessant nok uten en sånn historie (hoho)

Trenger ikke noen "synes synd på - stakkars deg" Jeg VAR mer enn nok kapabel til selvmedlidenhet selv.Ferdig med det nå. Men lever med ettervirkningene - som jeg ikke har kontroll over. Det kommer som kastet over meg en gang i blant. Hjernen lever sitt eget liv.

I barndommen - da vi bodde i Skien - bodde vi i et trygt og godt nabolag. Naboene satt ute og jugde stadig vekk og alt var så uskyldig. Vi var ute og lekte hele dagen lang. Jeg var 13 år.

Barndommen var ikke en dans på roser. En kveld jeg gjerne ville komme meg ut av huset, valgte jeg å gå en tur - klokken kan vært rundt 1900, jeg tenkte at jeg skulle gå en runde rundt bydelen og lekte med tanken på å være uskikkelig og kanskje ta en tur innom ungdomsklubben, noe jeg absolutt IKKE fikk lov til den kvelden. Også jeg som vanligvis holdt meg til reglene slavisk, redd for reprimander som jeg var. Her har jeg et behov for å påpeke at faren min var det snilleste mennesket i to sko. Det var stemoren som var problemet. Hun må ha vært psykopat, uten at jeg klarte å sette ord på det den gangen.

Det var et nettverk av gangveier rundt nabolaget vårt som gikk innom og rundt  hele bydelen. Det var godt å komme ut i frisk luft - dette var på vinteren. Et stykke bak meg så jeg en person. Ikke uvanlig at flere er ute og går om kvelden. Etter å ha gått en stund fikk jeg en ekkel følelse. Prøvde å ignorere den og gikk litt raskere. Dette var jo midt ute i skaukanten og ikke et hus i nærheten.

Til slutt skjønte jeg at personen var etter meg. Jeg løp ned en snarvei og opp en bakke på vei til et nabolag.
Jeg kikket bak meg - og til min store lettelse så jeg at han gikk ned en sidevei - så jeg slakket av på farten og hjertet roet seg. Så hørte jeg knitring i snøen bak meg .Jeg var blitt stukket ned og det var gått hull på lungen, så jeg brukte den siste pusten til å rope på hjelp.

Dernest ble jeg fylt av en stor ro - dette kommer til å ordne seg. Var ikke redd mer.

Et par i blokken ved siden av trodde først at det var ungdom på fylla, men tok seg en tur ut på verandaen allikevel. De skjønte alvoret og ringte etter sykebil. Og hadde det ikke vært for dem så hadde jeg nok ikke vært her i dag.
På sykehuset ble jeg vellykket lappet sammen. Jeg hadde råflaks - kniven unngikk hjertet.med kort margin. Flaks.

Den tidens psykiatriske behandling i tiden var å ta opp forløpet på kassett.(Altså en stund siden:) Jeg måtte ligge ned tre ganger om dagen og høre på hva som hadde skjedd fra a-å.

Psykiatere nå klasker seg i panna over en sånn behandling. Det eneste den gjorde var å befeste handlingen som en slags film som automatisk ruller og går hvis jeg går ute i mørket. Hvilket jeg ikke gjør alene.

Det skal sies at jeg ikke blemmer dem for det - de handlet etter beste mening, og var den tids rådende behandling.

Når det gjelder "gjerningsmannen" så var han en 14 årig gutt som bodde på barnehjem. Han syntes at jeg lignet på moren bakfra  (og det sier jo litt)- og derfor tok han det skjebnesvangre valget også for seg selv.

Jeg skulle ønske det ugjort, men bærer ikke nag til ham. Håper han fikk ordentlig hjelp og at livet har fart vel med ham.

Så jeg har et Harry Potter merke på ryggen:)