En hakkete CV (noen som vil ha meg- halvannen time i uka - tiden jeg bruker på å blogge)

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at dette innlegget kan misforståes og at hjelpen jeg har mottatt har kommet rekende på en fjøl - at det har vært enkelt. Jeg anser meg selv som kjempeheldig som har fått hjelp når jeg har trengt det. Men, at det har vært enkelt å få det er ikke rett.

Årstalla er ikke så viktige - som ei venninne ville sagt - det var fra attenhundrepilogbue.

13 år gammel begynte jeg såvidt å legge på bokomslag på jobben til fattern som var på et bokbinderi.
Den varte ikke lenge gitt - jeg var livredd den nokså ustabile sjefen.

16 år(frem til 18) gammel begynte jeg å jobbe på et bakeri - la oss kalle det Bakeri Bollesen. Et anerkjent bakeri, godt gammelt navn - men sjefen var ikke i den samme virkeligheten som oss andre. Han hadde blant annet dobbeltseng på kontoret. Og regelmessig besøk av en kvinnelig advokat deri.
Gudene skulle vite at han hadde behov for advokat etterhvert, men det på en litt mer praktisk måte.

Sånn foruten de gangene da Bakermester Bollesen spurte om jeg ville ta meg en tur opp i annen etasje, etterfulgt av et klaps på baken - så trivdes jeg i jobben.
Jeg gjorde alt fra å smøre høye smørbrød-ikke rart rekesmørbrødene var høye - det lå jo en desiliter majones under.
Til å frityrsteke kylling. (var både bakeri og gatekjøkken)
Og vaske dasser. Ikke glem dassene.

Syklet hjemmefra klokken 0500, vasket nevnte dasser og støvsugde til klokken 0800, bakte, smurte, solgte og smilte til klokken 1700 i helgene, og etter skolen frem til klokken 2000 på hverdager. Husker jeg følte meg dønn rik da jeg fikk lønn på 3-4000 kroner. Kontant selvsagt.

Neste jobb var på et motell oppi gokk, da var jeg 18. La oss diplomatisk si at det var et sted som "slike punkere" (som en eldre herremann sa da jeg gikk av bussen) ikke helt passet inn. Et sted FRP var lightversjonen.
Hadde jeg hatt fletter og røde kinn, så hadde jeg nok fortsatt vært ønsket. Jeg ønsket det slett ikke lenger etter en av kokkene stengte meg inne i fryserommet. (Jeg som så idealistisk hadde tenkt å omvende dem!) Jeg var livredd. Effektiv måte å få meg til å slutte på.
Forresten, jeg har intet imot jenter - eller gutter for den sakens skyld - som har fletter og røde kinn. Bare så det er sagt:)

Jeg prøvde meg også som dagmamma - nydelig unge, men knall kjedelig. Spade for spade.

Så var det sossen og arbeidskontor, arbeidsmarkedstiltak og kursing en masse. I Oslo.
Heldigvis for meg fikk jeg utplassering på et sted jeg virkelig passet inn, som den litt annerledes typen jeg var.
Jeg fikk jobb på samme  SFO/Svømmehall (hohoho!) med en gang utplasseringen var over. Der jobbet jeg i ca 7 år.

Etter en rekke sykemeldinger så gikk det ikke lenger,men bydelen jeg jobbet i hjalp meg å komme meg videre - lærte meg opp som sekretær på barnevernskontoret i bydelen - og ga meg fast jobb på et sykehjem i nærheten. Jeg fikk verdens beste sjef, vi ble venninner - og er det den dag i dag . Så hadde det ikke vært for henne hadde det vært fullt mulig at jeg hadde tørket inn av kjedsommelighet.

Så skulle sykehjemmet konkurranseutsettes (djevelens verk) og det var bare å se seg om etter en ny jobb.
Som flaks var tok jeg mot til meg og søkte på en jobb som konsulent i Utlendingsdirektoratet. Ble invitert på intervju. Syntes det gikk bra. Hørte ikke noe mer fra dem - tenkte shit pomfritt - de kunne jo ha tatt seg bryet med å svare meg ihvertfall!
Samme dagen jeg ga opp (faktisk) så dumpet det et brev ned i postkassen fra UDI. Var så vidt jeg gadd å åpne det opp. Så viste det seg altså at jeg var den heldige av ca 300 søkere som fikk jobben. Det er jeg stolt av den dag i dag. Har ikke akkurat vært velsignet med en ukrenkelig sjøltillit opp gjennom årene.

Endelig hadde jeg en jobb som jeg helt og holdent hadde klart å få tak i selv, uten instansers hjelp. Og bra betalt var den og. (Alt er relativt, men jeg var kommet til himmelen)

Jeg trivdes godt ved UDI, jobbet der i tilsammen 7 år. Utrolig mye sykemeldt. Uker, måneder. Men de holdt ut med meg. Ga meg muligheter til å utvikle meg videre. Å jobbe der ga meg den selvtilliten jeg så sårt hadde manglet. Uansett hvor godt jeg likte jobben og hvor godt likt jeg var, så gikk det ikke lenger - jeg måtte slutte pga alt fraværet.

Dernest var det tiltak på Jobbintro. Der jobber det fine mennesker både i tiltak og som personale.

Så, til slutt uføretrygd. Det var et j...sabla nederlag, men samtidig en lettelse. Jeg var faktisk lettet over å få minstepensjon.
Velsignet følte jeg meg den dagen da det dumpet et brev ned i postkassen fra Statens pensjonskasse - at jeg hadde krav på ytterligere pensjon fra dem. DET var jeg nemlig ikke klar over da jeg søkte uførepensjon.

Så - ALT dette har jeg jukset jeg meg igjennom- for å gå få den forjettede uføretrygden som jeg har hørt blir hevet etter deg. Jeg hadde planen klar fra ungdommen av - var vel den første NAVèr, Startet jeg trenden? Jeg håper alle skjønner ironien.