Kjære dagbok (Sang av Jan Eggum) Hopp elegant over dersom du ikke liker personlig. Indre hippie.Piercing.

I går la jeg meg klokken 1800. Kroppen verket. Jeg lengtet etter å lukke øynene og bare sove sove sove.

Det har blitt sånn etterhvert, gjennom årene. Det begynte med en liten lur på dagen. Det hjalp. Nå hjelper det ikke. Så jeg blir liggende. Sleper meg opp for å vaske tøy, lage mat og hjelpe påsan med lekser. Det siste er det mest meningsfulle jeg gjør.

Jeg er ikke deppa. I det hele tatt. Ikke en tåre. Kan ikke skylde på det heller. Bare så uendelig sliten.

Flommen i kjelleren førte til tanketomhet og handlingslammelse for min del. Jeg sørget for å få reddet klærne - og dett var dett.

Mannen jobber som besatt.På jobb og med å skyfle vekk ting. Jeg har dårlig samvittighet - men jeg KLARER ikke å mønstre opp energien til å gjøre noe som monner.

Skjerp deg da vel.

Jeg har brukt hele livet på å skjerpe meg. Det er bare noe jeg fastslår, og er ikke ute etter medynk

Jeg har kommet meg etter operasjonen. Dessverre var den ikke helt vellykket (som jeg har mast om i det uendelige) og jeg innser sakte men sikkert at å ha Chrons er kronisk. Det hjalp veldig å bli kvitt den svære ubrukelige, skremmende tarmen.

Allikevel er jeg ikke frisk.

Det gjør meg fly forbannet. Først NÅ innser jeg at det er kronisk. At sykdommen har sitt å si over kroppen selv om jeg ble operert. SÅ kommer en god dag - og da har jeg glemt det hele - og så kommer det sedvanlige tilbake og jeg blir igjen fly forbannet. Hukommelsen er en vekslende, flytende energi.

Ikke at det er noe jeg kunne ha gjort. Det måtte gjøres.

Så hva skal jeg gjøre? Skjerpe meg? Tenke positivt (Det er en klar vinner når det gjelder dårlige råd)

Nei. Ta en dag om gangen. Se på løvet som faller fra trærne kan være tilfredsstillende. Vite at du har gode venner. En mann som ville gjort hva det var for deg. Pynte seg litt på de dagene som det går. Og nyte at vi har en gutt som stortrives.

Jeg er heldig.

Jeg fastslår fakta, det er langtfra å tenke seg positiv.

Til slutt noe gøyalt: Jeg tenker alvorlig på å pierce nesa.  Jeg savner den lille diamanten som var en del av livet mitt så lenge. Gir blaffen om jeg er for "gammal"

Er det førtiårskrise eller? (Jeg har ikke råd til å heise opp puppene, noe jeg forøvrig ikke ville ha gjort om du pekte på meg med en pistol)

Jeg har begynt å kjøpe økologiske, bærekraftige klær som gjør at de som syr har bedre arbeidsforhold, fritid og lønn.

Jeg tror jammen jeg er i ferd med å finne tilbake til min indre hippie.

Peace out:-)