Bymisjonen og meg.

De færreste vet at jeg har bodd i blokken i Bergensgata i Oslo - på hybel. Hos bymisjonen.
Jeg var (og er:-D) ikke narkoman eller hadde andre grunner til å bo der.'
Med god jobb, klær uten hull. Plenty pasta og ketchup. Alt jeg trengte.

Hvorfor jeg bodde der?
Jeg hadde i mange år bodd i bofelleskap, med hyggelige folk. Til slutt gikk alle hvert til sitt, kjærester osv. Naturligvis.

Jeg hadde jobb på SFO. (Og der har jeg en heelt annen historie å fortelle) Motsatsen til der jeg bodde.)

Da kom ei på jobben med en mega-ide!

Hun visste at det var ledige hybler på bymisjonens blokk på Bjølsen.
Også for ikke narkomane,  hybler som var i bruk som botrening for å kan vise hvordan livet kan være. Og det viste også hvor veldig like vi er. Tilogmed kongen går på do.

Mye vemodighet, edder og galle gjorde at det ble "siste" utvei, ingen å falle tilbake på.

Så var det tilbake til historien:

Hybelen var 12 kvadratmeter. Med hybelkomfyr, lite kjøleskap. Plass til seng, en liten sofa. Et skap og toalett/dusj.
Jeg trivdes kjempegodt!
Gode naboer, pussige naboer, som hun som vasket klær hver ettermiddag (meg)


Det var i sannhetens navn en god gjerning de gjorde, ved å la meg leie en hybel. Jeg gjorde helt klart at jeg ikke var kristen. Det spilte ingen trille


Jeg har bymisjonen å takke for at jeg fikk mitt første boliglån i Oslo. Og deretter gikk det bare bedre og bedre jobbmessig. (jeg var ikke noen dirrrrektør akkurat, men jeg  kom meg lenger frem i livet enn det jeg trodde jeg kunne klare ved egen hånd, fra scratch, vasking, sfo, barnehage, førskole. Og så UDI, som konsulent. Jeg har ikke fullført videregående eller kokkeskolen. Har arbeidsmarkedskurs og drivkraft.

Jeg kommer ut av hybelen på en julaften. Jeg skulle i selskap. Da stakk naboen hodet ut av døra og så i gulvet. Spurte om jeg kunne kjøpe litt til ham på prix. Manglet dopapir, brød og melk.  Hadde ikke penger. Så da gjorde jeg det.  Han var så takknemlig at jeg skammet meg.

En artig kar som bodde bortover i gangen måtte sånn årlig (tror jeg) desinfisere hybelen sin. Alle møbler ut og proffe folk inn. Det lukta langt bort i gangen.
Det rare er at det var liksom lukten av ham. Ikke behagelig, men - han. Uteliggeren tenkte jeg på ham i mitt stille sinn - var navnet hans. Laaaangt skjegg. Fillete klær og møkkete. Fikk mer enn en kos av ham. En god mann. Mykt skjegg. Dype øyne.

Jeg opplevde ikke noe større oppstuss i løpet av den stunden jeg bodde der. Det må i så fall ha vært latterkrampe fra meg.

Folk er folk er mottoet
- og kommer ALLTID til å være det.

 Det viste seg at det ikke var siste utvei - som jeg skrev tidligere.

 Det var en ny begynnelse!

Takk til bymisjonen!