Knall og fall, episode 1

Desember er en stressende måned.

I slik grad at kroppen min ikke har fulgt hjernen. Hjernen har vært i fast forward modus så og
si. Og selve legemet i en modus den egentlig ikke er kapabel til. Da er det duket for TRØBBEL.

Man vasker da tøy, - oj - det har visst samlet seg litt på der i kjellereren (holdt på å skrive der nedenfor, men innså at en god del ville syntes det var litt koffert. Blant annet meg selv)

Har med skittentøy, plastsøppel og tomflasker i samme slengen. Man resirkulerer da samvitthetsfullt.

Tripper ned trappen, klok av skade (rekkverket har det med å løsne)
Midt i bøyen på trappen kjente jeg at jeg skled ut av sandalene mine- og i saaakte film tenkte jeg. Faen. Nå brekker jeg kroppen, - da rekker jeg ikke å vaske ferdig til jul (!)

Etter å ha dettet ned til gulvet i en slags spagat der høyre ben lå i knekk under trappa og venstre ben under et skap rett forbi. Jeg klarte faktisk å ikke banne. Det var små ører i nærheten. Men, klarte ikke å slippe fra meg et uuul. Lineus ble helt fra seg og ville blåse på meg og satte seg på fanget.
Herrejesus så vondt. Jeg takket pent for trøsten, men sa at det var best å få prøve å reise seg opp. Det gikk etter noen minutter i den pussige stillingen. (å dette - detter - datt - har dettet - har sjekket:-)

Resultatet? Lilletåbruddet har igjen kommet på plass og jeg følte meg mørbanket. Høyre side av kroppen nummen.
Intet brukket, men TIDENES blåmerke. Det er så stort at jeg nesten er stolt av det og viser bilde av det til alle mine NÆRE venner.

De er skikkelig imponerte.




.