Er det ikke det ene så er det...

Det andre.

Jeg vet ikke om jeg skal grine eller le. Joda, nå har jeg ihvertfall fått svar på hvorfor jeg har det som jeg har.

I mange år har jeg hatt vondt,- overalt. Såkalt vondtedame som ikke har blitt tatt på alvor. Det har vært mange teorier.

- Det er nok fordi du har bipolar lidelse. Smerter følger ofte depresjon...
- Nei, det er fordi du har hatt proplapser i nakken. Nei, - spiseforstyrrelser... Eller alt.

Eller så kan det være at du må fokusere på det positive i livet. Eller fordi du ikke trimmer nok. At du er overvektig, at..at..at

Felles har flere av grunnene noe med at det er noe jeg gjør som er feilen. Jeg kan skylde meg selv.


Nå kan jeg legge to nye diagnoser (for de som jakter på det......)

Fordi - sånn i forbifarten sa fastlegen min sist......Ja du som har fibromyalgi...og leddsykdom sannsynligvis pga Chrons. (som er en autoimmun sykdom. Kroppens celler angriper din egen kropp,, blir betent, - i mitt tilfelle tarmene)

Jeg ble paff gitt. Har han gått ut ifra at jeg visste at jeg hadde leddsykdom og fibromyalgi? Fibromyalgi vet jeg ikke mer om en det jeg har lest i avisen.

Uansett. Jeg ble en blanding av irritert og lettet. Endelig har jeg fått svar på hvorfor det meste gjør vondt. Alle sykdommene er nå ei salig suppe. Men jeg kan ihvertfall se hva ingrediensene i suppen er. Der...en ert. Å! - en bit blomkål!...Litt skjemt kjøtt..

Så jeg er i ferd med å fordøye suppen. Det er foreløpig en hard kost. Det bare er sånn. Gjøre det beste av det, som jeg stort sett har gjort bestandig. Finne meg i at jeg går for under halv maskin.
Jeg synes selv at jeg SKAL klare alt, ja BØR det. Er jeg lat eller??

Disse tankene kommer etter et langt voksenliv med kontakt med leger i alle mulige slags sammenhenger. Har møtt en god del arroganse,.Mistroiskhet. Forutinnatthet. Nedlatenhet.
Det har gått på selvfølelsen løs. For en som i utgangspunktet ikke har den beste, gjør det alt verre.

Og innimellom - med store mellomrom - har jeg vært så heldig å møte på engler. En av legene jeg går til nå - hun er fantastisk. Hun hører. Snakker. Spør. Informerer. Og viser medfølelse. Smiler!

Forrige fastlegen min, han gikk av med pensjon. Det var en trist dag.

Blant andre helsearbeidere jeg har møtt er arroganse nærmest fraværende. Mange nydelige mennesker som har utdannet seg - ikke for den fete lønna sin skyld, men fordi de vil hjelpe andre!.

Nå er planene fremover å begynne på en ny medisin som heter Entyvio. Den demper immunsystemet som er så hissig, at det istedenfor å beskytte kroppen, angriper den.

Derfor må jeg møte opp på sykehuset og få infusjon med jevne mellomrom. For å prøve å roe ned Chronsen. Kanskje det hjelper på leddene også. Hvis det ikke hjelper så er det å legge seg under kniven igjen.
 Det vil jeg unngå så lenge det er mulig.

Så.Dagen i dag har jeg gitt meg lov til å synes synd på meg selv. Men bare i dag. En del av prosessen.

Som Lineus sier: i morgen når vi våkner, er det en ny dag!