Sint!

Jeg bestemmer over meg.

Det er noe jeg først har sakte men sikkert har kommet frem til over flere år. En av grunnene er fastlegen min. Han er en hyggelig skrue - og jeg var som tidligere sagt litt redd for ham, sånn at hjertet holdt på å hoppe ut av brystet.
Etterhvert skjønte jeg at han var både lege OG et helt ordinært menneske, med gode og dårlige dager, - gode og mindre gode råd. Men, han hører etter og er blitt mer forståelsesfull - selv om jeg roter meg bort i forklaringer og tåkeprat.

Oppholdet på kirurgisk var utrolig smertefullt. (Gjentatt til det kjedsommelige)

Naturlig nok. Ingen kunne noe for det.Ihvertfall ikke sykepleierne.De visste ikke hva godt de kunne gjøre.
For legene tok ikke hensyn til det som sto i journalen min. At jeg hadde fått sterke smertestillende av både fastlegen, - og senere la poliklinikk overlegen til 10 mg til (hun visste selvsagt hva fastlegen min hadde gitt meg på forhånd) To uker på forhånd. For å takle å ligge på sofaen.

Dette trodde ikke overlegene på - det sto i epikrisen: hun har angivelig fått sånn og sånn ifølge henne selv. Og jeg fikk beskjed om å ikke fokusere på smertene (!) Ikke spesielt rart at jeg hadde vondt. Jeg fikk ikke nok smertestillende etter en svær operasjon enn før jeg ble lagt inn. Jeg kreket meg hjem - de ville nedtrappe et par dager først (hyggelig tenkt) men jeg ville så gjerne hjem.

Og det gikk utmerket.
Ingen abstinenser der. Naturlig nok. Nedtrappingen var jo allerede gjort de første dagene etter operasjonen.

Nuvel. Så var jeg på oppfølgingssamtale hos samme overlegen (hyggelig fyr sånn ellers, sånn som folk flest er!) som kom med formaningen - igjen.
Ikke fokuser på smerter. Rett etter at jeg hadde fortalt at det gjorde svært vondt rundt stomien.
Jeg fortalte ham at jeg i mange år av livet mitt har ignorert smertene som best jeg kan, jobbet, giftet meg, fått barn og klart utmerket å ikke fokusere på smerter.
I går morges, 1 1/2 døgn etter at jeg kom hjem fra nevnte kirurg-oppfølgingstime så våknet jeg til et stort dypt sår i forbindelse med stomien. To lag med sting hadde løsnet og etterlatt seg nevnte sår. Betent sår som har spredd seg rundt stomien.
Så nå gjør jeg det beste for å ignorere smerten.

Jeg føler meg ikke trodd. Det gjør meg sint. Et annet menneske som bestemmer hvorvidt jeg har vondt eller ikke.

Han er bare menneske han og - men han har litt å lære om å være åpen for det han ikke har vært borti før.

Ikke være så forutinntatt.

Jeg er enig i at man ikke skal fokusere på smerter. Men, legene må se situasjonen an. Kanskje det finnes en grunn - selv om du ikke har opplevd det før?

Jeg ble stemplet som en sutrekopp. Og det gjør meg fly forbanna.