Påsans perler (eller gråsteiner) og en viss skinnsekk.

Etter litt hektisk netthandel - påsan måtte ha nye saggebukser - så hadde jeg i tillegg kjøpt en brun, liksomskinnsekk til meg selv. Back to the nineties-aktig. Det patetiske er at den var satt inn med en slags skinnlukt. Jeg er forsåvidt litt naiv, men den var for drøy.

OK. Lineus, da jeg hadde tatt i bruk sekken -spurte: Mamma, hvorfor bruker du den gamle greia der da? Den er jo kjempestygg!

Ærlighet er ikke alltid en dyd. 6 år- going on 16.

Ærlighet er bedre når han sier, hviskende inn i øret, sittende på fanget (uten å ville ha noe) Mamma jeg elsker deg for alltid. Også går han sin vei.

Spørs om det er like aktuelt om noen få år. Får nyte det mens jeg kan.

På den annen side så har vi: Mamma, jeg elsker deg - kan vi få is?
(Vi pga at han stort sett er sammen med kompiser)

Litt lettere gjennomskuelig. Foretrekker den første varianten.

Apropos skinnsekker: Jeg kjøpte en dritfin en (drit skriver jeg av en grunn) til Tine på et marked på  Mallorca. Jeg fikk prutet den ned til en ikke akseptabel pris, sett i ettertid (han lo nok godt) og vandret fornøyd avgårde.

Tilbake på rommet så kjente jeg en odør. Møkk. Gjødsel.

Et lite søk på internett viste at skinnet antakelig var importert fra Afrika og var laget av kamel. Det interessante var dog at den ble preparert i kamelmøkk. Ergo lukten.

Så uansett hvor håndsydd sekken var - er den helt kul umulig å ha på seg. Jeg prøvde å sette den inn med noe skinngreier før jeg ga den bort, Tine la den i fryseren.
Den lukter like jævlig to år etter.

Til sist. Jeg burde ha tenkt på at hadde det ikke vært for at Tine trenger kjøtt som proteinkilde i maten for å ikke svinne helt hen, så hadde hun vært vegetarianer. Skinn til en vegetarianer.

Ikke en av mine beste avgjørelser altså.