Personlig

I min utrolige naivitet trodde jeg at rekonvalesenstiden på å fjerne tykktarmen var 2 uker (!)


Det er jammen godt jeg gikk inn i prosessen med skylapper. Hvis ikke hadde jeg antakeligvis bedt om laaaaaang betenkningstid.

Greia er at jeg aner ikke hvor lang den er. (ikke tarmen, men rekonvalesenstiden!)
Det eneste jeg har fått med meg er at jeg kan støvsuge litt etter 6 uker. Bare 3 uker igjen!
Hadde vel aldri trodd at jeg skulle glede meg til støvsuging.

Det er nok et godt tegn på at ting går fremover.

Det som trøster meg mest er at kirurgen sa at hun hadde vært usikker da hun åpnet opp om det var noe å redde. Det var det ikke. Og lenger inn i materien har jeg ikke tenkt til å gå. Til å bli kvalm av.
På den måten så var det ikke opp til meg allikevel. Det hadde ikke gått uten.

Det morsomme er at den ble sendt til obduksjon! (Tror jeg hun sa - den skulle ihvertfall sjekkes nøye, fordi den var interessant. Følte meg nesten litt beæret:-D

Jeg tror jeg har grått sammenhengende i tre uker. Selv med støtte fra alle kanter. Det blir bedre. Det blir naturlig til slutt.
Særlig broderen (Med kjælenavn Halalalalal - fremdeles insisterer Lineus på å kalle ham det) har vært til uvurderlig støtte. For han har vært i samme situasjon sjøl. Og skjønner situasjonen til bånns.

Problemet er at jeg er så avhengig av hjemmesykepleien. Og hjemmesykepleien er en helt annen skål. Det er et firesiders innlegg i seg selv.

Det er ikke gærent med folka som jobber der. Problemet er ventingen. Usikkerheten. Rekker jeg å dusje i dag? Kan ikke drikke eller spise noe før de kommer, og det er litt problematisk når du er oppe klokken 0600 og kommer kl.10-1030 hvis du er riktig uheldig.

Også er det muligens en person eller to som stresser meg så vakent at de gir meg tidspress - " du har x antall minutter på å skifte pose" Det er ugreit. Det kan ta mer enn en time. En gang tok det meg to timer. Og enda en time senere på dagen. Hvorfor? Feil utstyr.
For liten tarmstump. Kroppen prøver å suge den til seg igjen:-D Egentlig ikke så gøy.

Det er oppriktig synd på hjemmesykepleierne. De jobber under et voldsomt press. Jeg tenker med gru hvordan mange gamle har det. Det er de det er synd på.

Det gikk så langt at jeg begynte å regne på det. Mamma og Pappa rakk å bli 64 (jeg husker faktisk ikke helt nøyaktig, men rundt den tiden)
Hvis jeg rekker det, så er ihvertfall Lineus 26 og kapabel til å klare seg uten en av foreldrene.

Den tanken er det heldigvis slutt på.

I dag klarte jeg faktisk meg selv! Kunne ringe den stressede (hun er faktisk hyggelig) og fortelle at hun slapp.

Så det er nok sant som de sier: Det årnær seg til slutt. Jeg må bare smøre meg med tååååålmodighet.

Håp i hengende snøre og alt det der.