Farsarven

Herrefred som jeg ligner mer på faren min for hvert år som går. Sånn skulle jeg aldri bli. Nå humrer jeg over at det har blitt som det har blitt, på godt og vondt. I samme slengen vil jeg gjerne nevne at broren min går ikke klar han heller:-D

Jeg sitter her på morgenkvisten og venter på at kaffen skal bli klar. Sitter omtrent alltid ved kjøkkenbordet om dagen (ok, når jeg ikke gjør noe semi-produktivt da) Det minner meg om pappa - særlig på hytta - der han satt ved langbenken på SIN plass, ved siden av radioen og tenkte. Han tenkte mye, pappa. Og det gjør sannelig min hatt jeg og.

Hva som gjorde at tankene begynte å rulle med en gang øynene poppet opp, var hva jeg gjorde - i hvilken rekkefølge. Utenom det mest selvfølgelige - så siktet jeg meg inn på kaffekokeren. Dernest tok jeg medisinene mine. Pluss en paracet og ibux (like greit at gastrolegen min ikke leser bloggen, jeg har klar beskjed om å ikke bruke ibux. Men det hjelper nå - og 1 paracet alene er som å ta et smurfedrops.

God ide. Legene kan forordne 1 smurfedrops pr dag sammen med en ibux.

Paraceten og Ibuxen er for at kroppen skal roe ned verk og la meg orke å starte dagen som jeg skal.

Pappa KASTET på seg sokkene. Det gjør jeg og, tidvis. Sånn som vi lo av pappa da vi var barn - av akkurat det.
Vi visste jeg hvor vondt han hadde det. Han var flink til å skjule ting, pappa. Ingen skulle vite at han hadde problemer. Altfor flink. Det er så vondt å skrive om at det forblir innerst inne.

Sjøl er jeg ikke særlig bitt av den basillen - jeg skriver jo hver bidige dag. Men et indre liv som ingen tar del i har da jeg og.

Pappa ble mer hjemmekjær for hvert år som gikk. Han gikk i selskap - sånne som han absolutt måtte gå i. Dåp, bryllup osv. Julaften. Han var aldri den som ble lengst. Han stundet hjem til godstolen sin. Grunnen var posen på magen. Han ville være et sted der han kunne være trygg for ulykker. Og for å se på tv:-D Herregud så mye tid jeg har brukt til å være såret over at han ikke ville være "sammen med oss" Visvas ser jeg nå.

Sjøl kjenner jeg nå på at jeg virkelig gruer meg til å dra til frisøren. Tenk om det går gærent og jeg stinker ned hele salongen. Spesialsykepleieren i stomi sa at jeg fikk en "uheldig" stomi. Det var en sjelden direkte uttalelse fra en helsearbeider på sykehuset. Den skal jeg bruke når jeg ber dem om å anlegge en ny stomi som er til å leve med uten å bruke timesvis på den.

Det høres ut som om pappa var antisosial. Han var faktisk kjempesosial. På sine arenaer. Etter at han sluttet å drikke så ble han med i styret i borettslaget (hahaha, der var det mye kverulering - moro å høre om) Han var også med i velferden til AA der han sto og smurte smørbrød hver uke og stekte vafler sammen med kumpanen sin Tor. Bestevennen

Jeg har også en bestevenninne. Ord er unødvendige.

Dessuten er jeg nokså oversosial på noen områder. Introvert på andre. I det daglige er det naboene som får gjennomgå.  Jeg har blitt ei skikkelig kaffe latte kjærring som sitter ute og kjapper i vei. Slik Rolf hadde sagt. Tidvis helt fra barnsben av hadde jeg en greie på å kalle han Rolf. Det var bare fordi jeg syntes det var moro. Lite visste vel jeg hvor mye det såret. Når Lineus går i mine fotspor, sier jeg helt klart fra at jeg er mamma. Ikke Trine for ham, thank you very much.

Sånn utseendemessig blir jeg likere ham for hvert år som går. Og farmor.Som han var snytt ut av nesa på. Akkurat der skulle jeg vel ønske at jeg hadde lignet bittelitt på mamma - hun var slank som et siv hele livet.

Morsarven er så vanskelig å snakke om at den forblir uskrevet. For mye rot i hodet mitt.

Og da sier jeg sentimentalt takk for meg. Ha en god dag - og ta godt vare på de du er glad i. (og DET var ikke ironisk ment)