Klagesang (med lystigere avslutning)

Kortison. Fandens (og for noen: englenes) preparat.

Og la meg nå bare si at dette er min subjektive mening.

Siden sykehusoppholdet har jeg begynt på Prednisolon igjen. Standard dose som trappes sakte ned. Så langt, så greit.

Positive bivirkninger: Energisk de første dagene. Resultat: mange blogginnlegg og intens klesvask. 

Det gir seg fort. Så kommer i mitt tilfelle i hvert fall - grenseløs appetitt. Jeg klarer ikke å få stappet nok mat i trynet - fort nok. Har gått på flere kortisonkurer de siste to årene - og i med tillegg tatt medisiner med lignende effekter. 

Det har resultert i 25 kilo + de siste to årene. Kortison kan også samle på vann - så det kommer på toppen av det hele.

Kunne fortsatt i det uendelige. Det er det med appetitten som skremmer meg. "Jeg ser meg ikke berga"  som de sier i Horten.

Og for et menneske med et problematisk forhold til mat fra før av føles det knusende at jeg har lagt på meg så mye etter  "slankeoperasjonen" for 9 år siden.

Men, jeg gir ikke opp. DENNE GANGEN SKAL JEG IKKE GÅ MER OPP I VEKT.

Månefjes kommer fort på meg. En sommer med kortison - så "slipper" jeg å hilse på noen på gaten - fordi jeg blir ikke gjenkjent i forbifarten. Til  slutt, når jeg har avsluttet kuren er Chronsen tilbake for fullt. Jeg har ikke kommet i remisjon av det ved tidligere kurer.  Det er litt som å tisse i buksa for å holde seg varm.

For noen er kortion redningen. Englenes medisin.

Det gjør at Chrons'en roer seg ned og kan være rolig i åresvis. Det er remisjon.

Så får jeg bare håpe denne gangen at det gjelder meg. Er ikke i overkant optimistisk enda, og håper kirurgen kommer frem til en akseptabel løsning. Kirurgi vil ikke gjøre meg frisk. Men håpet er at hvis de fjerner fandenskapen og finner en akseptabel medisinering sånn at det ikke sprer seg i etterkant.

Skulle tro at jeg var en skrulling som VIL opereres.

Når alt kommer til alt er det legene som finner de løsningene de tenker er best for pasientene sine. Det er mange overveielser jeg ikke ser rekkevidden av.

Men, det er lov å håpe.

På den lystigere siden :-D

Se for ditt indre at jeg lå i sykehussengen. Verdens hyggeligste kirurg kom innom for å prate.
Det mest vensentlige for meg var  å vite at jeg evt. kunne få plass til en evt. stomi på min nye runde mage. Å få den til å sitte tett.
Så jeg slang magen frem. Ingen grunn til sjenanse på et sykehus.
Han kjente litt på den og sa : "dette skal gå greit så, ikkenoe problem"

På utskrivelsesdagen var jeg hos en annen veldig hyggelig kirurg. (Folk er gjennomgående hyggelige, jeg får liksom ikke skrytt nok)

Jeg slang frem magen og spurte det samme - hans respons var: " - Det blir vanskelig å legge ut stomi når magen er tykk"

Så der noen sier tomat sier andre potet:-D

Så nå gjør jeg mitt aller beste for å motstå fristelser. Det kan aldri være galt. Spiser regemessig havregrøt, suppe og småtteri (ikke snickers) hver 3 time. Havregrøten har en tendens til å eksplodere i mikroen, så det hjelper jo på porsonsstørrelsene ihvertfall.

Ta det med ro - snart roer blogginnleggene seg ned. 

Med mindre det sklir over i hypomani - men det er en annen skål, som man sier.