Hurra! Hjemme igjen:-D

Det er så deilig å være hjemme igjen!

De første dagene bodde jeg på enerom. For en luksus! Egen do og greier og greier!
Så ble jeg plassert med ei hyggelig litt forvirret gammel dame på et annet rom. Vi hadde det fint vi - skravlet og sto i, hjalp til å rigge henne litt til, ta et par telefoner.

Så kom natten. Hun lå og mumlet for seg selv. Ble lite søvn den natten. Dagen etter gikk i samme tralten. Men jeg tok på meg ørepropper, for jeg innså at jeg ikke var hjelpepleier - og trengte litt søvn der midt på dagen.
DA ble damen irritert gitt, sogar sint. Og siden en pleier oppdaget det ved en snartur innom rommet - så var hun snar i vendingen, tok senga mi og alle sakene og pakket meg inn på et annet rom. Tremannsrom. Det var hyggelig. Bare til å dra for gardinene hvis man vil ha fred. Det blir respektert, og da har man på en måte et enmannsrom allikevel (minus doen....)

Så da har jeg takket være SiV har jeg fått muligheten til å gjennomgå flere undersøkelser  jeg antakeligvis måtte ventet i flere måneder på - på litt over ei uke.

Spesialbehandling? Nei. Bare en lege som virkelig skjønte hvilken dybde jeg befant meg på.

Det neste er at noen spesialister skal se på bildene som er tatt forrige uke, det kan ta litt tid. Og til slutt - før eller etter sommeren - hva vet jeg - så blir jeg innkalt til kirurgene for å få avgjørelsen på hvilken operasjon det blir. Fjerne den trange passasjen/betennelsen eller legge ut tarmen (og da tar de hele tykktarmen i så fall.

Så nå er det medisiner som gjelder - Imurel - en slags cellegift (håper ikke altfor mye av håret ramler av - men det finnes mange fjonge parykker. Dessuten har jeg ryggrad til å gå bar også. Haha, og tyrenakke.
En omgang kortison som avtar gjennom sommeren - forhåpentligvis før jeg nok en gang ser ut som mannen i månen. Folk kjenner meg jo nesten ikke igjen.

Så nå er jeg fornøyd med tingenes tilstand. Helsa er som den er, men SiV har gjort alt i sin makt for å ordne opp så raskt som mulig.

Hatten av!

Vi prekas!!