I det nostalgisk/poetiske deilige hjørnet. Mest interessant for meg selv.

Gjennom årene har forskjellige farget nettopp farget livet. Den første hybelen jeg bodde på malte jeg det jeg da kalte en slags poetisk mørk rødfarge. Nå tenker jeg på den som livmorfargen - haha.
Jeg tror jeg kanskje lengtet litt tilbake fordi jeg var litt usikker over å flytte på hybel

Så elsket jeg blå - nittitallet gikk med på å fylle på hybelen med flest mulig blå krukker, flasker, duker og vinflasker med stearinlys oppi. Blå rye. Grønne planter. Det var nesten ikke plass til meg. Jeg lå på en madrass inni en alkove - jeg dunket hodet i skråtaket hver morgen. Og hadde en katt som insisterte på å ligge på tvers over halsen min. Den ligger begravet under et tre på Ullern i Oslo, etter et ublidt møte med et bil. Det skal også sies at jeg var vannvittig allergisk for katter. Men det honklet og gikk på et vis mellom Katt og jeg.

Jeg hadde ei venninne - la oss kalle henne Hulda;-) Hun ga meg mye inspirasjon og har gått litt inn i den gode minneboken sånn som vennskap kan gjøre pga flytting.Hun malte et av de vakreste maleriene jeg vet. Og var så snill å lage en kopi til meg som jeg ikke er kar om å finne.

Faen heller, det må ha gått tapt i en av mine maaaange flytteprosesser som er et innlegg i seg selv.
Ok, jeg måtte bare få med et lite banneord. Kan ikke drømme seg helt bort heller.

Mot slutten av nittitallet malte jeg leiligheten min bonderød og sennepsfarget. Den dagen Tine og jeg fikk malt over fargen med helt normal hvitt - den dagen var jeg kvitt mye stress. Jeg oppdaget en dag jeg var kommet hjem fra jobb at gangen i blokka hadde blitt malt i samme fargene. Da gikk det opp for meg hvor stygt jeg synes det var.

Jeg gått over til turkis, smaragd, grønnblå. Det er lykkelige farger. Jeg drømmer om å bo i et hus med havet piskende mot vinduene. Jeg har en tante som gjør det. Det er så vakkert på Smøla at jeg tror nesten jeg hadde gått i en tilstand av total henrykkelse, dersom jeg bodde der.

Farger har stor påvirkning på oss

En av de beste konsertene jeg har vært på vart på var Kari Bremnes. Ei venninne - la oss kalle henne Sigrun;-) og jeg satt på det aller nærmeste bordet og var dønn henførte begge to. Dagen etter møtte jeg en av bandmedlemmene på trikken. Han hilste - det sier litt om hvor nærme vi satt.

Har lagt ut denne før, - og har du ikke hørt den så søk den opp på youtube. Instant poetisk humør
Legg spesielt merke til det siste verset. Det er det mest relevante.

Tekst og melodi: Kari Bremnes.


Så lenge va æ borte fra det enkle
fra det med smak av nu
og lukt av her
Så uten berøring med dagen
så avkledd
i fulle klær

Så lenge skulle æ reise
uten å vite korhen
så lenge med ukjent følge
fiende eller venn
Nu kan æ sønge sanga igjen

Så lenge skulle æ reise
uten å vite korhen
så lenge med ukjent følge
fiende eller venn
nu kan æ sønge sanga igjen

Nu kan æ sønge sanga igjen
en blå for et nymalt bord
en kvit for barmhjertige ord
en blank for at du va her
en rosa for gropen i småpikeknær
en grønn for en liten gutt
en ultramarin når en reise tar slutt
en gul en for alt vi skal møte
en rød for alt det søte