Tilgivelse (som skrevet av en prest minus banninga)

Smak på ordet, prøv å si det høyt. Vanskelig, synes jeg. Det rører borti tanker jeg har gjemt bort i et støvete og overfylt sted i pannebrasken, det stedet som trenger opprydding mest.

Nå som det er (gjett...) juletider så kommer tankene man vanligvis har gjemt bort.
Hva som kan befinne seg der, er krangler som en ikke har lyst til å ordne opp i, bitterhet og angst. Minner en helst skulle vært foruten.
Fornektelsen der en egentlig skulle bedt om unnskyldning.

Det gjelder ikke meg altså, jeg er ufeilbarlig, og alt er helt teoretisk tatt ut av luften. BLUNKEFJES

Alle har dem.


Det er ikke alt som kan tilgis.
Vi lever ikke i Disney World (skulle gjerne ha vært der!Den i Amerika - Paris blir liksom ikke det samme)
Men å lære å leve med det, uten at det forsurer tilværelsen i den grad at det forårsaker bitterhet som du suger på som et lite drops ved enhver anledning, er en dårlig ide.

Noen av de vi har noe uoppgjort med har forlatt oss (egentlig tenker jeg krepert, men det er ikke noe en prest ville sagt)
Det går an å snakke med de og. Det gjør jeg. Noen ganger kjefter jeg til og med. Men, for det meste går alt rolig for seg i en varm "fuzzy feeling"

Og så er vi tilbake i de levendes rekker, der det fremdeles er mulighet til å få gjort noe med hva vi har rotet oss opp i.
Det går an å begynne forsiktig. Ordet unnskyld kan være så vanskelig å si, rett og slett fordi man rett og slett ikke mener det (men fortsetter å suge på det bitre dropset)
Digresjon: Hvem i all verden ville spise et bittert drops??

Det går an å nærme hverandre forsiktig. Med gode intensjoner. Ingen som trenger å bli bestiser med en gang. Men, jo oftere man støter på hverandre på gata og slår av en prat (istedet for min favoritt......løpe over på andre siden av gata for å slippe en klein samtale) Prøve å konfrontere seg selv- være modig!

Så møtes man kanskje ved andre anledninger - og gang for gang blir det enklere å forholde seg til hverandre, - tilogmed nok til å ta en prat om det som forårsaket vanskelighetene også. Hehe, hvis du husker det da, det dere kranglet om. En sammenkomst der man smører strupen med 1 glass vin kan også få ting på gli. Ett glass.

 Evt. bli enige om å være uenige, men slå en laaaaaang strek over det som skjedde og gå videre. På kino kanskje? Gir noe nøytralt å snakke om etterpå?

Noen ganger må man svelge stoltheten, vise ydmykhet. Fy fader - det er vanskelig. Det er da du må vise at du ikke er en redd liten mus (julemus - selvsagt)

Det rare er at det vi ofte er uenigheter  som bare er småtterier, som føltes store der og da, men i ettertidens lys viser seg å ikke bety noe. (Der ville jeg skrevet å ikke bety en dritt, hvis jeg var en noe uærbødig prest i juleåndens ærend)

La oss bare gå videre. Det forutsetter at  alle legger ballen død. . (Så ingen blir fristet til å fortsette å mumle i skjegget)

For ingen av oss er engler.