Så da ble det eneste vi skulle gjøre i ferien - å dra til Liseberg , -avlyst.
Det er lov å være optimist tenkte jeg da jeg bestilte turen til Gøteborg i juni.
Så det blir en tur på Geir og Påsan i stedet til Tusenfryd. De ville ikke dra alene til Liseberg
Dernest ble jeg sendt mellom avdelinger - først fra en til en annen. Så til pasienthotellet. Så hjem. All forvirringen - beskjeder og kontrabeskjeder i mellomtiden hadde gjort seg godt i en en stumfilm - slapstick film.
I tillegg kommer: det er ikke vårt bord, det må DEN avdelingen ta seg av. Poliklinikktimer om et par måneder.Fordi avdelingen har altfor mye å gjøre. Så med mindre f.eks øyet ditt spontant ramler ut, så får du stå i kø. Ok, det ble litt flåsete.
Enda man er innlagt. Det er liksom litt.....dele-maskineri. Samtidig er det forståelig.
Det er jo en selvfølge at de som er alvorligst syke får time først. A no brainer.
De som har kommet opp med systemer har gjort det med de aller beste intensjoner.
Det er bare det at det er vanskelig å forutse hvordan det vil fungere når det kommer inn i den daglige bruken. De kan teste systemene så mye de vil men når virkeligheten setter inn - ja da er det bare å prøve å rette opp etterhvert som problemene oppstår. Altså ekstremt hurtig.
Det er mye papirer. dokumentering og frem og tilbaking. Samtidig som de ansatte tar blodprøver og skifter senger, og er i direkte berøring med pasientene. Skjønner egentlig ikke hvordan de har tid til pasienter.
Det var mine observasjoner der jeg lå og så livet flyte forbi. Jeg har jobbet som konsulent i et stort offentlig maskineri selv. Og selv om det er ikke direkte sammenlignbart, så er likheten at det dreier seg om ting som påvirker kvaliteten på folks liv. Om enn ikke i medisinsk forstand..
Det var tankespinnet/hjertesukket
Det som derimot er så postitivt at det virker uoverkommelig er at de ansatte gjør sitt aller beste innenfor de rammene de har.
Og ikke er redde for å brette opp arma og trå til - overlege eller vaskeansatte.
Jeg er personlig veldig takknemlig for en ung kirurg. For etter jeg var blitt avslått innleggelse på en avdeling (forståelig nok, det var ikke noe de kunne gjøre før kirurgien var unnagjort)
Jo, denne unge kirurgen tok det opp om var mulig å få fremskyndet stomioperasjonen min. Og de sa ja. Første datoen jeg fikk var til mandag, men det ble helt umulig til uken allikevel, av gode grunner. - så nå er datoen 20 juli. En måned før planlagt operasjon. Bankers. Det passer veldig bra - da får jeg festet noen løse ender oppi hjernebarken og forberedt meg godt på forhånd - og viktigst: Lineus
Så denne kirurgen stakk nakken frem for min skyld. Og det er jeg evig takknemlig for.
Så nå i mellomtiden, mellom tarm-slagene og sengeliggingen, skal jeg kose meg med gutta mine. Dessverre ta smertestillende for å klare å gjøre det jeg må. og hvile.. Men hviling HJEMME. Det gjør godt.
Når det gjelder aktivitet så var jeg på Jan Eggum Konsert her i Horten. For en uke siden i morgen.
Hvordan klare hun det kan man jo saktens spørre Jante.
Jo, svaret er smertestillende. Ingen omfattende bytur som ramme, bare frem og tilbake til konsert.
Dagen etter måtte jeg snu i døra fra en familiebursdag som jeg hadde gledet meg spesielt til. Vi trenger disse selskapene - de limer familien sammen.
Så den dårlig samvittighetballongen - den sprekker snart. Og sånn i tilfelle mer jante: nei, jeg var ikke fyllesyk. Horten er ikke svære byen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar