Men en ting har jeg tenkt på. Hva synes naboene og kjentfolk når jeg haster forbi dem bare med et lite hei og piler hjem til toalettet. (Innlegget om Chrons er oppklarende for den som lurer)
Jeg føler meg som en ordentlig hurpe der jeg ikke har tid til å ta en prat. Kanskje noen leser dette og skjønner.
Bøttevis med stikking i armer, infusjoner, magevondt og plenty medisiner. Koloskopi. Hjelpes. Når jeg ser medisinhaugen så blir jeg nesten redd.
Tipper det er like greit å kremere meg når den tid kommer. Legger du meg 6 fot under - så sørger kjemikaliene for at jeg preserveres de neste 1000 år.
Det kan jo være en ide - så får de noe å forske på. Sånn levde de på 2000 tallet.
Det som svir mest er at det sosiale livet holdes til hvem som kommer inn vår dør. Jeg ble invitert ( og har stående invitasjon å komme på husmorferie til bestevenninnen min) til nevnte venninne - takket ja og måtte avlyse samme dag. Lysten er større enn muligheten. Det svidde.
En pessismistisk og optimistisk (faktisk) hilsen Trine.
x
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar