Påsan ville absolutt ikke ha meg med. Han var fortvilet. Han var så redd for at noen skulle synes jeg var rar. Han forsikret meg om at han ikke syntes jeg var det.
Først så tenkte jeg" jaja, jeg får bli hjemme" Men, så sa en STOR stemme; ikke tale om - her skal det avsluttes - rar eller ikke. Det går ikke an å lære gutten at man skal gjemme seg hjemme dersom man blir sett på som annerledes.
Påsan ville ikke ut med hvorfor han tenkte slik. Han er lojal sånn. Vil ikke at andre skal få trøbbel pga ham. (Noe de forøvrig ALDRI ville ha fått)
Jeg kan kun spekulere. Jeg håper for all del at det ikke er pga bloggen (at folk har fått greie på at jeg er "rar")
Jeg skal gå foran som et godt eksempel - det er lov å være rar. Alle er litt rare. På hver sin måte.
Til alle tider har vel barn vært litt flaue over foreldrene sine.
Tankene går umiddelbart til barndommen, da broderen og jeg satt i baksetet på pappas urgamle Renault .Vi satt så dypt nedsunket i setet for at hodene våre ikke skulle synes i vinduene. Dødsflaue.
Forøvrig var slagordet til fattern " kjøp Renå og by`n å gå" Det var mye stopping og dytting på den bilen.
Jeg tror det bare er en fase. Alle barn synes vell mor eller far er litt snål innimellom. Du har rett og dra, og være hjemme beviser bare poenget ditt att raringer må holde seg hjemme. :P noe de ikke må!
SvarSlett