Lenge siden sist! (Sint, søtt, bittert og håpefullt)

På tide med en oppdatering:

Jeg har vært svært deprimert.

Det er den helvetes Chrons'en som forårsaket det, denne gang. Medisiner. Alt for mange medisiner. Bivirkninger. Gikk rett inn i en vegg da jeg begynte med Humira - en biologisk, hight tech medisin som koster skattebetalerne (altså, inkl meg:-) 10 000 kroner sprøyta. Må gå på det i fortsettelsen, så lenge jeg står ut bivirkningene. Lista er så lang at jeg kan ikke engang begynne å ramse opp.

Nesten alle medisinene har depresjon og vektoppgang som bivirkning. Eller anoreksi. Jeg tar jo medisiner for bipolar lidelse også.

Med min forhistorie så måtte det bli vektoppgang. En altoppslukende appetitt. Ustoppelig.
Alle andre med Chrons er tynne - liksom. Helt feil. Men det er mange som tror det.

Kjøtt og grønnsaker setter seg fast. Jeg må spise myk mat. Minst mulig fiber. Farseprodukter ble anbefalt. Alt det motsatte av det jeg synes er et bra kosthold. De dagene det lar seg gjøre å spise en salat, eller noen biter kjøtt - da smaker maten topp. Det kan kanskje høres ut som en tynn unnskyldning - vedrørende kostholdet. Mange fordommer der ute. Jeg klarte meg helt fint når det gjaldt vekta i 8 år etter vektoperasjonen - og BOM i det øyeblikket jeg begynner med medisiner så var det igang. Tilfeldig? Nei .Det ordner seg.

Men hovedproblemet er komplikasjoner i forbindelse med tarmbetennelsen - som gjør at jeg er i fengsel hjemme, - og det er alt som blir sagt om den saken. Ikke noe for sarte sjeler. Den som er tøff kan se på bloggen til http://www.ingridanette.com/. 

Så nå har jeg min egen lille "awakening"  her (noen som husker filmen med Robin Williams?) Jeg er på vei ut av kjelleren.

Jeg ser rundt meg forsiktig og forundres over hvor jeg har vært. På en mørk, håpløs plass. I fengsel.

Lyspunktet i tilværelsen er Lineus. Det søte og rampete ansiktet må bare få deg til å smile.
Geir støtter og er en klippe. Han står den av. Hver gang. Jeg forstår det ikke.

Så nå gjenstår det å få orden på magen. Den er så kranglete at jeg kommer til å be kirurgen på mine knær om å få røsket ut tarmen. Den er ikke noe å drasse på.  I sannhetens navn.

Våren er på vei folkens - litt tidlig i år. Herlig.

Det hjalp å bli invitert ut på gårdsplassen i går til sladder og kaffe med venner i borettslaget. Nå er det på'n igjen. Det er visst noe som skjer utenfor disse veggene også!

Livet fortsetter!

(Og som vanlig;  Ikke noe synes synding på:-)