Personlig. Ubehagelig. Ikke les hvis du vil le.

Angst. Lar seg ikke styre eller bestemmes bort.
 "Du må lære deg å STÅ I DET" sa psykiatrisk helsepersonell til meg da jeg lå på psykiatrisk døgnpost i mars.

Jeg ble skuffet. Så var vi ikke kommet lenger. Samme slagord som da jeg var 20.

Det er så lett skjønner du.

Selv har jeg  mest lyst til å være et sandkorn inni en østers frem til det går over. Varer noen dager
for meg. Det bare kommer. Samme hvor bra jeg har det. Jeg er så takknemlig for familien min.

Typen bipolar lidelse jeg har gjør at man har flere depresjoner enn oppturer. Ved oppturer føler jeg meg frisk og kan være med på alt en supermamma og kone kan.

Jeg er mamma, Jeg fungerer som mamma og gjør det uansett hvor shitty jeg føler meg. Sønnen min kan stole på meg. Ingen hullete og uvaskede klær, god mat i magen og ikke minst mange gode klemmer. Og besøk fra venner. Alt som vanlig altså.

Den intense angsten går over. Det kommer tilbake. Ingen kan tenke det bort. Det går an å finne positive tanker også på dårlige dager. Noen øyeblikk med godhet.

Også går det an å la være å si noe og å skrive noe om det.

 Det har jeg ikke gjort på en god stund.
 Fordi det er ubehagelig.
 Fordi noen tror det er å "kose seg med misnøye"

Det er mange som har det som meg. Dette er for dere. En stor klem. Ofte ikke mer som skal til.